Den norske bassisten Mats Eilertsen er, som alle oss andre, råket kraftig av korona-pandemien. Men i likhet med en del andre musikere har han gjort noe med det. Og i forbindelse med «strømme-festivalen» på Sentralen i Oslo i starten av pandemien, spilte han solo på Sentralen den 30. mars i fjor.
Eilertsen var såpass fornøyd med resultatet, at han ville utgi konserten som en slags live-innspilling, på CD, og på sitt nystartede plateselskap, Hemli, får vi her seks improvisasjoner for solobass + litt elektronikk, fra en av våre favorittbassister.
Mats Eilertsen er en av Norges mest brukte bassister de senere årene. Han har spilt med «alle», som det heter, og blant de mange finner vi for eksempel Maria Kannegaard Trio, Ola Kvernberg, Nils Økland, Elbjørg Raknes, Eirk Hegdal, Nymark Collective, Jon Klettes Jazzmob, Dingobats, Håkon Kornstad Trio, Food med Iain Ballamy, Solveig Slettahjell, Håvard Wiik Trio, Alexi Tuamarila Trio, Tord Gustavsen og samarbeid med nede3rlandskae musikere. Hans egen trio, Skydive Trio, har gjort et par plater på Hubro, Mats Eilertsen Trio har gjort en plate på Hubro og «And Then Comes The Night» på ECM, (anmeldelse finner du https://salt-peanuts.eu/record/mats-eilertsen-2/), og i eget navn har han også gjort plater med prosjektet Turanga (på AiM Records), Radio Yonder (på Hubro), Rubicon (bestillingsverk for Vossa Jazz utgitt på ECM), (anmeldt https://salt-peanuts.eu/search/Mats+Eilertsen), og platen «Reveries and Revelations» sammen med Thomas Strønen, Arve Henriksen, Eivind Aarseth og Geir Sundstøl og Per Oddvar Johansen (på Hubro), (anmeldelse kan du lese HER), og han har gjort platen «Meander» og «Kroksjø» med Jo David Meyer Lysne (anmeldelse av sistnevnte kan du lese HER). Og for ikke lenge siden kom albumet «Memorabilia» (på MXN Recordings) (anmeldelse HER).
Men det blir noe helt spesielt å høre Eilertsen mutters alene på en scene, kun sammen med bassen og sparsom elektronikk, og fra åpningen «Opening Solitude» til han runder av med «Closing Solitude», er dette usedvanlig vakkert. Eilertsen er, enten han vil innrømme det eller ikke, en skikkelig lyriker og ikke så rent lite en romantiker, noe som ofte kommer fram i hans komposisjoner, og særlig vil jeg si det gjelder når vi møter han solo.
Det begynner med strykebass, pålagt litt elektronikk. Ikke for å gjøre komposisjonen mer «hip», tror jeg, men mer for å gjøre lydbildet større og fyldigere. Den går over i «2nd Solitude», hvor han legger en slags bassdrone i det høyere registeret bak, mens han spiller låten og improvisasjonen over, og det er bare så vakkert. Her spiller han også med bue, nor som gjør musikken til noe helt eget, og hans improvisasjoner med bue er strålende.
«3rd Solitude» står fram som en oppfølger av andresporet, og viser for alvor fram lyrikeren Eilertsen, før han legger vekk buen og fortsetter med fingerspill. Her låter det nesten som om han har bearbeidet en norsk folkemelodi, før han veksler mellom bue- og fingerspill. Kanskje platens fineste spor!
«4th Solitude» fortsetter der den forrige slapp med nydelig spill, før vi får «5th Solitude», som skiller seg litt ut fra resten med mer eksperimentelt spill, hvor elektronikken gir bassen en helt spesiell og rå lyd. Men også i disse rå og relativt «frittgående» omgivelsene klarer Eilertsen å lage lyrisk musikk. Og låten blir en leken solosak som er fascinerende, med små og tøffe innslag av heavy rock (!).
Så avslutter han denne strålende solokonserten med «Cosing Solitude», som fra første tone viser at vi går mot slutten. Her får han også hjelp fra litt elektronikk, som gir låten en helt egen stemning av melankoli, som passer til tidspunktet og tidsånden verden var i i månedsskiftet mars/april. Men enda visste man ikke hvor lenge denne pandemien ville holde musikere og publikum langt borte fra hverandre. Og godt er kanskje det. For hadde Eilertsen visst at vi, nesten ett år senere, fremdeles skulle være uten konserter og sosiale møtesteder, så kan det hende platen hadde blitt enda mer melankolsk og ikke like variert og fin som den er blitt. For Mats Eilertsen har laget en strålende solobassplate, som er ulik alle andre solobassplater jeg har hørt. Det er mye norsk natur (denne forbannede floskelen vi skribenter bruker altfor ofte når vi skal beskrive norsk jazz) i det han fremfører, og hele veien er det usedvanlig vakkert.
Så ble plutselig denne isolasjonsdagen, hvor det regner og blåser i København, mye, mye bedre, takket være denne soloinnspillingen fra godeste Eilertsen. Takk!
Jan Granlie
Mats Eilertsen (b, elec)
