Den norske bassisten Mats Eilertsen er kjent for å ha spilt en viktig rolle i en rekke band, og på en rekke utmerkede plater, sammen med blant andre Turanga, SkyDive, Food, sin egen trio, Maria Kannegaard Trio, og med musikere som Ola Kvernberg, Nils Økland, Eldbjørg Raknes, Eirik Hegdal, Jon Klette og Jazzmob, Dingobats, Håkon Kornstad, Solveig. Slettahjells Slow Motion Orchestra, Alexi Tuamotila Trio, Tord Gustavsen, Tuva Halse, Harman Fraanje og Thomas Strønen, og Håvard Wiik Trio, for å nevne noen. Han har gjort en tidligere soloutgivelse, Solitude Central, som ble innspilt under pandemien i mars 2020 og utgitt på Hemli i 2021.
På 1 får vi 17 relativt korte «kommentarer» fra bassisten om hans liv på Eidsvoll, og kanskje også hans mange reisedøgn de senere årene i forbindelse på konserter og prosjekter. Og det begynner i et slags folkemusikklandskap med den fine «Åpning» hvor han spiller utmerket bass med bue. Det fortsetter i «Kvernstein», hvor det nesten låter som at han spiller duo med en kontrabassklarinett. Vakkert!
Og slik fortsetter det gjennom hele albumet, med nesten skremmende fint bass-spill. Vi får mye bruk av bue i spillet. Og i flere sekvenser spiller han over seg selv på en fin måte. Og jeg synes mye av musikken gjenspeiler mye av det behagelige lune vi finner hos den gode bassisten. Det er, rett og slett, musikk man blir glad av å høre. Hør for eksempel på det fine fjerdesporet «Rast», en perle av en låt. Og selv i de mer eksperimentelle partiene, er det en letthet og glede i spillet som smitter over på oss GGG (gretne, gamle, gubber) som sitter på utsiden og lytter. Innimellom synes jeg man kan høre referanser til for eksempel bassisten David Friesen, før han beveget seg altfor langt inn i det åndelige, men gjennom albumet får vi servert bass-spill som er personlig og som har et klart særpreg. Og gjennomgående beviseer Eilertsen at han er en av de beste bassistene på kloden i dag.
Eilertsen har brukt ledig tid i løpet av to år på å spille inn denne musikken. Og ved å ta seg god og lang tid, har han også fått tid til å komme opp med en rekke gode ideer på ting han vil putte inn i låtene. Så gjennomgående er dette blitt en utmerket soloplate, hvor avstanden til den norske folkemusikken innimellom er svært kort. Hele vegen er albumet variert, og vi får noen virkelige perler. Han kombinerer arco-spill, flageoletter og vanlig fingerspill på en utmerket måte, og et bedre og mer spennende,t musikalsk visittkort på hvor Eilertsen «står» som bassist, kan man nesten ikke få!
Et praktfullt soloalbum!
Jan Granlie
Mats Eilertsen (double bass, electronics)
