Den svenske saksofonisten Mats Gustafsson fylte 50 år i 2014. Og det måtte selvfølgelig feires på behørig vis. Andre som runder det kritiske tallet pleier å invitere venner på fest en kveld, men det var ikke nok for den jubilerende herren fra Umeå. Neida, tri heile dagar til ende skulle feiringen vare. Og ikke i et forsamlingslokale i Umeå eller i Nickelsdorf hvor svensken har valgt å emigrere til. Skal det være fest, så skal det være fest. Så han leide seg like godt inn på jazzklubben Porgy & Bess i Wien, og inviterte ei røys av musikalske vennertil musikalsk haraball.
Og resultatet av disse tre dagene, 26-28. oktober 2014, foreligger nå som 50-årsdukumentasjon i fire-CD-boksen «Piece & Fire…».
Det starter med den 26. oktober, og jubilantens tale, i form av to låter hvor han har tatt fram fluteophonen og saksofonene sammen med trommeslageren og perkusjonisten Didi Kern i de to frie strekkene «Peace» (ikke Horace Silvers utgave må vite, men deres egen oppfunnet på scenen der og da), og «Fire» som de begge har skapt i fellesskap. Og de starter pent. Det virker som om Gustafsson ønsker å starte feiringen på så dannet vis som han er i stand til å gjøre.
Og nedpå er det også når Billy Roisz (elb, elec, video) og dieb13 (turntables, klopfer) overtar med deres hyllest i form av «Birthday Boy». Dronemusikk på sitt beste, lyrisk og vakkert!
Den svenske trommeslageren Sven-Åke Johansson har oppholdt seg utaskjærs og i Berlin i mange år. Men feirer Mats 50, så må selvsagt Johansson være til stede med sine diverse trommer og cymbaler. Han gir like godt til beste tre komposisjoner, først Johansson og Halldins «Part of klingend und festgehalten», før han gjør «I didn’t know what time it was» og «I cover the waterfront» med original og spennende vokal og skarptromme. Og jeg er skråsikker på at disse to låtene fikk mer enn en tåre fram i øyekroken på både jubilanten og de andre som var til stede.
Deretter må jubilanten igjen på scenen. Denne gangen med Swedish Azz, hvor han, sammen med Per Åke Holmlander (tuba, cimbasso), Dieb13 (turntables), Kjell Nordesson (vib), Erik Catlsson (dr) og gjesten Aven-Åke Johansson (v), gjør «Lidingö Airport» av Bo Nilsson, «Quincy» av Holmlander og Gustafsson, «Du Glädjerika Sköna» av Jan Johansson og Børje Fredriksssons «Mäster». Nå har jeg hørt denne konstellasjonen noen ganger opp gjennom årene, men jeg kan ikke huske å ha hørt dem så vanvittig bra som på dette opptaket. Legg spesielt merke til jubilantens barytonsaksofonspill i «Lidingö Airport» og Nordessons inledning på «Du Glädjerika Sköna»!
Etter noen timers søvn er det på’an igjen. Den 27. oktober (og CD2) starter med bandet Fake The Facts + 2, som denne kvelden består av Martin Brandlmayr (dr), Paul Lytton (dr+), Martin Siewert (g, elec, ring stinger), jubilanten (s, elec) og Dieb13 (turntables, klopfer) i strekket «I accept my longing. The travels». Mer dronemusikk, men en drone som vokser i intensitet og energi etter som tiden går. Det er nesten så vi bare venter på at hele Porgy & Bess skal gå i luften sånn like etter midten, før de tar det pent og rolig ned igjen. Faren over!
Deretter får vi vokalisten Sofia Jernberg sammen med Christof Kurzmann på ppooll, rubber band og vokal i de tos «Wien». Dette er et interessant strekk, hvor Jernbergs stemme sammen med Kurzmanns dippedutter skaper spennende og intens musikk. Innimellom høres Jernberg ut som Sidsel Endresen med sin helt spesielle stemme, og det hele er svært fascinerende.
Så får vi tre strekk med FIRE! Plus. Det vil si Johan Berthling (b), Andreas Werlin (dr) og jubilanten, som er det opprinnelige FIRE! Men her har de en slags blanding av FIRE! og FIRE! Orchestra, med vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin, sekkepipespilleren Erwan Keravec og organisten Agusti Fernández.
Og vi får tre låter tenkt ut av jubilanten selv, «Molting slowly (without noticing)», «Exit Part Two» og «Would I whip». Det starter nede med fritt improvisert spill i åpningen, før vi får en FIRE! Orchestra-feeling etter noen minutter. Men det går stille og rolig for seg, men med en tung groove som setter seg. Og under de to vokalistene (som må være de to vokalistene som har passet best sammen siden Kate & Anna McGarrigle) ligger bassen og trommene og holder det hele sammen.
I «Exit Part Two» er det full rulle igjen, men Berthling nesten som en elgitarist i starten, før det tar av med jubilantens barytonsaksofon. Og resten av låta er et eneste stort groove, hvor vi legger merke til Fernández flotte elpianospill.
Så er de over i «Would I whip» med heftig barytonspill av jubilanten med solid bassfølge av Berthling i starten, og et godt stykke unna det vi er vant til å høre fra FIRE!, men det låter fett som en kilo smør, og er en av samlingens tøffeste spor. Og en bedre måte å av slutte kvelden på, skal man lete lenge etter! Ny dag, og nye muligheter. Vi snakker 28. oktober og CD3. Nå skulle man kanskje tro at jubilanten begynner å bli sliten, men han holder ut! Fra start med Klangforum Wien og låta «Konstellation». Klangforum Wien er et litt større ensemble med Eva Furrer (fl), Markus Deuter (obo), Anders Nyqvist (tp), Anette Bik (vio), Gunde Jäch-Micko (vio), Dimitrios Polisoidis (viola), Benedikt Leitner (c) og Uli Fussenegger (b). Og det er åpenbart at dette blir litt annerledes enn FIRE!. Men allikevel er dette spennende og fritt. Strykerne støtter mer enn godt nok opp om jubilantens fluteophone og slide saxofon, og hele veien er det spennende og nyskapende.
Så overtar Mats sammen med Gerald Preinfalk (tubax), Lukas Schiske (perc) og Björn Wilker (perc), i en låt jubilanten har kalt «Intervention», og så følger Klangforums ideer på en fin måte.
Trio + 1 er et av stjernekonstellasjonene denne weekenden. Günter Christman (c, tb), Paul Lovens (dr), Thomas Lehn (analoge synther) og jubilanten (fluteophone, s). To strekk «One» og «Two». Her møter vi jubilanten sammen med noen av de tøffeste gutta i klassen, og gjennom disse to spora gir de oss fritt improvisert musikk som sitter rett i sikringsboksen.
Så avsluttes den tredje kvelden med «Gutteklubben Grei». Det vi selvsagt si The Thing & Ken Vandermark. Tre låter, «Unnotices. I battle», «Unheard. I yiel» og «Unseen. I mirror the perspectives».
Noen har hevdet (jeg kan fortelle deg navnet ved neste anledning, Mats), at The Thing etter hvert har begynt å spille nesten for snilt. Men det er jeg ikke enig i. Selv om de i motsetning til tidligere, nå spiller mye mer låter i stedet for mer frittgående improvisasjoner. Det lukter mer Chicago av dem, for å si det slik. Og i de tre låtene de fyrer av her, er det ingenting å utsette. Det låter kanon, som svenskene sier, fra start til mål.
Så er vi over på CD4, hvor vi i hovedsak får soloimprovisasjoner fra noen av musikerne tatt opp i Strenge Kammer de samme dagene som resten.
Det starter med Kjell Nordeson med to strekk, «Miramar» og «Summer with M», to strekk msom viser hvilken eminent utøver denne musikeren er. Deretter følger Per-Åke Holmlander med sin egen bursdagssang «M.G. – Fifty is just the beginning». Han starer med plystring, før han går amok med tubaen, som innimellom låter som adskillig fler enn en musiker.
Så får vi låta «MatsMatMaM/MatsAtsTsS» av og med pianisten Agusti Fernández. Han opererer vel så mye inni pianoet som på tangentene, og lager en litt dyster, men spennende hyllest til «den gamle».
Deretter er det tid for solo sekkepipe, med Erwan Keravecs «Urban Pipes». Man kan si mye om sekkepipe som musikkinstrument, men at det kan brukes i frittgående jazzmusikk, hadde jeg aldri trodd, i alle fall ikke som soloinstrument. Men her er beviset på at det er mulig! En flott låt fra en ytterst dyktig utøver (så vidt jeg kan bedømme).
Og selvsagt er det på tide å få Ken Vandermark på scenen igjen. Denne gangen sammen med Christof Kurzmann på ppooll i den felles improvisasjonen «Vienna Upstairs», en nydelig ballade og et absolutt høydepunkt i boksen.
Og så rundes det hele av med altsaksofonisten Anna Högberg, en av de musikerne som har hatt jubilanten som ledestjerne helt siden hun fikk interessen for jazz på saksofon. Hun gjør sin egen «Ha den äran», en fin hyllest til læremesteren og mentoren gjennom flere år.
Og ikke nok med det! I boksen følger også to hefter med fotos fra jubileet tatt av radarparet Petra Cvelbar og Ziga Koritnik. Og de er alle strålende. I tillegg får vi en lang forklaring fra jubilanten selv om hvorfor han gjør dette, pluss en slags dagbok.
Denne boksen har blitt noe som må karakteriseres som enhver jazzinteresserts våte 50-årsdrøm. Tre dager med alle favorittmusikerne, og med fin stemning og mye moro. Og det er blitt en boks man bare må ha. Man bør kanskje ikke, som meg, spille alle fire CDene i løpet av en kveld (mens det er stekende sol ute, og barnebursdag i bakgården). Det er lov å dele det opp, for det er mye sterk kost man her får servert, og en fin måte å få et overblikk over hva noen av Gustafssons venner fra fjern og nær holder på med.
Anbefales på det sterkeste til alle med åpne ører!
Og GRATTIS på etterskudd, Mats. Du kommer etter med stormskritt!
Jan Granlie
Mats Gustafsson (fluteophone, s, slide sax, elec), Sofia Jernberg (v), Mariam Wallentin (v), Ken Vandermark (cl, ts, bs), Anna Högberg (as), Eva Furrer (fl), Markus Deuter (obo), Martin Siewert (g, elec, ring stinger), Anders Nyqvist (tp), Anette Bik (vio), Gunde Jäch-Micko (vio), Dimitrios Polisoidis (viola), Benedikt Leitner (c), Günter Christmann (c, tb), Dieb13 (turntables, klopfer), Agusti Fernández (org, Rhodes, p), Thomas Lehn (synth), Erwan Keravec (bagp), Per Åke Holmlander (tuba, cimbasso), Gerald Preinfalk (tubax), Johan Berthling (b), Ingebrigt Håker Flaten (b), Billy Roisz (b, elec, visuals), Uli Fussenegger (b), Kjell Nordeson (vib, perc), Christof Kurzmann (ppooll, rubber band, v), Didi Kern (dr, objects), Sven-Åke Johansson (dr, perc, v), Erik Carlsson (dr), Martin Brandlmayr (dr), Paul Lytton (dr, perc), Paul Lovens (dr), Paal Nilssen-Love (dr)Lukas Schiske (perc, Björn Wilker (perc), Petra Cvelbar (foto), Ziga Koritnik (foto)
