Matt Carmichael er en skotsk jazzsaksofonist som fikk oppmerksomhet for sine album Where Will The River Flow (2021) og Marram (2022). Han ble født på det skotske høylandet og begynte å spille saksofon da han var 11 år. Han spilte i East Dunbartonshire School’s Jazz Orchestra og i Tommy Smith Youth Jazz Orchestra før han startet studiene ved Royal Conservatoire of Scotland. Han vant Peter Whittingham Jazz Award i 2019 og var finalist i BBC Young Jazz Musician-konkurransen i 2020.
Hans nye album er, ifølge presseskrivet, «en samling emosjonelt drevne instrumentallåter der melodien står sentralt, og inneholder fire av hans nærmeste venner og langsiktige samarbeidspartnere. Kvintetten, som har spilt sammen siden de var tenåringer, har utviklet en spesiell kjemi basert på kollektiv improvisasjon». Her hørervi han selv på tenorsaksofon og piano, Charlie Stewart på fele, Fergus McCreadie på piano, Ali Watson på bass og Tom Petter på trommer. I tillegg har de invitert med vokalisten Rachel Sermanni, Brìghde Chaimbeul på «small pipes», Chris Amer på tenorgitar og elektrisk gitar og Innes White på akustiske gitarer, der de har følt det har vært nødvendig med en viss utvidelse.
De 12 komposisjonene er gjort av Carmichael, og fra de åpner med «a distant glow» og til de avrunder med «woodsmoke», er dette omtrent så skotsk som det er mulig å gjøre musikk, og fremdeles kunne kalle det jazz. Med det mener jeg at musikken veldig ofte er melankolsk, lyrisk og vakker, som om den blir servert en sen kveld på et skotsk vertshus rett før stengetid, hvor hodet er fylt opp av mørkt øl og lokal whisky (som smaker som den er gravd ut av ei vassen myr etter en lengre skogbrann).
Jeg synes flere av de musikalske innslagene er helt ok, for jeg liker den skotske musikktradisjonen. Og når de i det ellevte sporet, «kite», beveger seg (nesten) inn i landskapet til Jim Pepper, så blir denne skribenten varm om hjertet. Mye kan nesten kalles jazzede versjoner av folkemusikk, med fint saksofonspill i front, over en gjeng velspillende medmusikanter. Man kan nesten høre at kapellmesteren har blitt inspirert av læremester Tommy Smith, som vi blant annet kjenner fra triospill med Arild Andersen og Paolo Vinaccia. Men komposisjonene til Carmichael beveger seg mye nærmere folkemusikken enn det Smith gjorde.
Personlig synes jeg det låter best i de riktig melankolske balladene, hvor flere like gjerne kunne vært laget på vestkysten av Norge. Hør bare på fjerdesporet «restful sky». Litt mer problematisk synes jeg det blir i de raskere låtene, hvor saksofonen nesten skal «konkurrere» med fiolinene og det hurtige gitarspillet, og her føler jeg det av og til kan «gå litt over stokk og stein».
Men stort sett synes jeg dette er blitt en behagelig og fin utgivelse, hvor kombinasjonen av jazz og folkemusikk gjøres på en utmerket måte.
Jan Granlie
Matt Carmichael (tenor saxophone, piano), Charlie Stewart (fiddle), Fergus McCreadie (piano), Ali Watson (double bass), Tom Petter (drums), Rachel Sermanni (vocals), Brìghde Chaimbeul (small pipes), Chris Amer (tenor guitar, electric guitar), Innes White (acoustic guitar)
