Den kanadiske pianisten og komponisten Matt Choboter har spilt over hele Europa og Nord-Amerika. Han har spilt sammen med en rekke fritt improviserende musikere på flere scener både i Vancouver, Montreal, København og Paris. Tidligere har han gitt ut to studioalbum, «Samskaras» og «Spillimacheen».
Bandet Hypnagogia startet han i 2020 i København, og bandet består av bassklarinettisten Anders Banke, tenorsaksofonisten og klarinettisten Francesco Bigoni, keyboardisten og sound designeren Luca Sguera, Matias Seibæk på balinesisk gong og Jan Kadereit på trommer og jhangu.
De har gjort flere konserter med prosjektet, blant annet under Copenhagen Jazz Festival i 2021, og nå får man endelig mulighet til å høre dette verket på plate.
Verket, for det er det det er, er delt inn i ti sekvenser, hvor de starter «tett» med «Collapsing Cathedral», som går over i det mer drømmende «Croix des luzes». Men det spiller ingen rolle hvor mange deler dette er inndelt i, eller hva han har valgt å kalle det, for dette er en slags jazzsymfoni basert på strengt nedskrevet materiale, hvor jeg kanskje savner litt mer frihet til den enkelte musiker, enn det «strenge regime» som er valgt her.
Men det er et flott verk. Det skjer en masse spennende ting i løpet av de ti sekvensene, og de enkelte musikerne leverer akkurat det som Choboter har ønsket, så vidt jeg kan høre.
Det er relativ komplekse komposisjoner og arrangementer, som jeg, av til til, føles blir litt for klaustrofobiske. Musikken blir rett og slett for «tett» og kompakt. Derfor kunne jeg ønsket et mer «åpent» lydbilde, hvor flere av musikerne fikk slippe til med soloinnsatser, for jeg vet at flere av dem er mer enn kapable nok til å gjøre utmerkede solistprestasjoner. Det blir for det meste kapellmesterens preparerte piano som får gleden av å «boltre» seg, noe han for øvrig gjør med stor overbevisning.
Jeg tror man skal lytte til denne platen på en litt annen måte enn man vanligvis gjør når man lytter til en plate med improvisert musikk. For den musikken vi får servert her er bygd opp mye mer på klassiske premisser enn på jazzens. Men musikken inneholder samtidig mye jazz, så den må samtidig og betegnes som en jazzplate. Og denne kombinasjonen av jazz, klassisk, og også samtidsmusikk mestrer Choboter og medmusikerne på en fremragende måte, og spesielt er det verdt å trekke fram de to klarinettistene i tillegg til kapellmesteren selv og trommslageren, som de som fremhever seg. Og særlig synes jeg kommunikasjonen mellom Banke og Bigoni fungerer fremragende.
Dette er blitt en spennende plate, som tar både den klassiske musikken og jazzen inn i andre og nye områder. Mye av det kan ligne litt på de litt større verkene altsaksofonisten Maria Faust har gjort de senere årene, men dette er utvilsomt Choboters helt egne og svært personlige musikk, som han har fått med seg dyktige musikere til å fremføre.
Jan Granlie
Matt Choboter (prep p, de tuned p), Anders Banke (bcl), Francesco Bigoni (ts, cl), Luca Sguera (keys, sound design), Matias Seibæk (balinesisk gong), Jan Kadereit (dr, jhangu)
