Den amerikanske trommeslageren Matt Wilson, ble født i Knoxville, Illinois im 1984. Han studerte perkusjon ved Wichita State University, og flyttet til New York City i 1992, og gjort en rekke plater i eget navn, pluss at han har samarbeidet med musikere som Lee Konitz, Mario Pavone, Denny Zeitlin, Jane Ira Bloom, Michael Blake, Thomas Chapin, Marty Ehrlich, Jacob Fisher, Charlie Haden, Hank Jones, Frank Kimbrough, David Liebman, Dewey Redman og en rekke andre.
På sin nye plate i eget navn, hyller han borgerrettighetsforkjemperen John Lewis sammen med altsaksofonisten Tia Fuller, tenorsaksofonisten og klarinettisten Jeff Lederer, pianisten og vokalisten Dawn Clement og bassisten Ben Allison i sju låter skrevet av Wilson, Lederer, Akihika Garai (en av Wilsons studenter på New School of music, Ornette Coleman, John Denver (!) og Gary Bartz. Disse lptene omkranser Wilsons suite «Good Trouble Suite», en suite i tre deler som er platas hovedverk, og som er selve hyllesten til John Lewis,
Wilson er en musiker som kombinerer «livlig iver, idiosynkratisk stil, smittende humor, drivende swing og ukuelige overraskelser. Sammen, med hans universelt anerkjente personlige varme, har disse egenskapene gjort Wilson til en av de mest etterspurte musikerne og pedagogene på den moderne jazzscenen, både elsket og respektert av sine jevnaldrende, eldre musikere og studenter. Ikke verst for en rampete gutt fra Knoxville, Illinois», som man skriver om han på internettet.
Og det hele starter med Wilsons «Fireplace» skrevet til en av hans musikalske forbilder, pianisten Geri Allen, som dessverre døde altfor tidlig i 2017 (hun var født i 1957). Dette er en svingende låt hvor Fuller og Lederer sitter i førersetet, med fint pianospill fra Clement, og med en svingende stil som nesten høres ut som det vi har fått i en del år fra trommeslageren Snorre Kirk. Fuller avleverer en fin altsaksofonsolo, og bak får vi strålende trommespill fra kapellmesteren. Dette er en utmerket åpningslåt, hvor alle musikerne får vist seg godt fram, særlig Fuller, som briljerer med fint spill.
Deretter følger Jeff Lederers hylles til saksofonisten Albert Ayler i «Albert’s Alley», en låt som jeg forbinder mer med for eksempel Johnny Hodges enn den frittgående Albert Ayler. For her svinger det på en helt annen måte enn det gjorde hos Ayler. Men selv om saksofonspillet og innpakningen ligger et godt stykke unna Ayler, låter dette fint, og vi får en litt annen Fuller enn det vi er vant til.
Så følger Akihita Garais «Be That As It May» med Clements vokal. Hun har en mild vibrato i stemmen, som befinner seg et godt stykke opp i registeret her, og er med på å gjøre låten annerledes enn resten av platen. Og det er e n fin låt Wilsons student har laget.
Så får vi den tredelete suiten «Good Trouble Suite», skrevet kun få måneder etter at John Lewis forlot denne verden. Suiten er skrevet av Wilson sammen med Lederer, og åpner med «RBG», en fin låt som svinger akkurat slik den skal, og hvor Lederer gjør en fin tenorsaksofonsolo, før Fuller følger godt opp, før vi får «Walk With The Wind», en fin ballade, og en vakker hyllest til Lewis, med nydelig spill av Fuller, og fint omp fra Allison og Wilson, før suiten avrundes med «Good Trouble», et mantra for den kampen John Lewis oppfordret sine tilhengere til å utføre. Dette er en drivende og fin swinglåt som kunne være på settlisten til en rekke av musikerne som silte inn på Blue Note på 60-tallet, kombinert med den soul-aktige jazzen fra Cannonball Adderley og hans like. Denne er inspirert av Hampton Hawes «Hoe Down» med et nesten Eric Dolphy-aktig altsaksofonspill. En nydelig avslutning på en fin suite til en viktig forkjemper for borgerrettighetene i USA.
Deretter følger Ornette Colemans «Feet Music», fremført helt i Colemans ånd fra hans tidligere periode. Det svinger upåklagelig, og vi får en fin bass-solo fra Alliison, sammen med strålende spill fra blåserne, og med et drivende og fint trommespill.
John Denvers «Sunshine On My Schoulders» er kanskje en overraskelse. Her får vi Clement som vokalist igjen. Og her synes jeg stemmen passer bedre enn i det forrige eksemplet. Her synger hun i sitt vante register, og det hele virker mindre anstrengt. En fin jazzversjon av den gamle pop-slägeren, med fint spill over hele linja, og spesielt liker jeg Fullers altsaksofonsolo.
Så får vi Gary Bartz sin fine «Libra», blant annet fra Bratz’ album med samme navn fra 1967, og i Wilsons favorittversjon på Max Roach album Members, Don’t Git Weary fra 1968. Dette er en låt hvor saksofonistene får vist seg fint fram, og det hele svinger deilig. Og igjen må jeg trekke frem Tia Fullers fine spill. Hun overrasker virkelig på denne utgivelsen. Men tenorsaksofonsoloen til Jeff Lederer står ingenting tilbake for Fuller sin solo. Og på klubbkonsert er dette en solid «killer».
Så avsluttes denne fine hyllestplaten med Wilsons «CommUNITY Spirit», hvor de tar det ned, og vi kan puste ut med denne nydelige balladen som godt kunne vært en låt skrevet av en singer/songwriter. For temaet er en nydelig vise, før det løser seg litt opp i «breaket» og jeg får (nesten) en følelse av noe Dollar Brand (Abdullah Ibrahim) kunne ha skrevet i en lengre sekvens, før det hele løser seg opp med altsaksofon og klarinett, før Clement tar oss inn i Dollar Brands landskap igjen. En nydelig avslutning på en fin plate som svinger deilig hele veien, ikke minst på grunn av det ytterst stødige og fine trommespillet, det overraskende og deilige altsaksofon- og tenorsaksofonspillet, det lydhøre pianospillet og bass-spillet som ligger tett og fint på trommespillet.
Jan Granlie
Matt Wilson (drums, glockenspiel), Tia Fuller (alto saxophone), Jeff Lederer (tenor saxophone), Dawn Clement (piano, voice), Ben Allison (bass)
