Noen av de mest interessante artistene på jazzscenen i Porto i Portugal, er saksofonisten João Mortágua, pianisten Carlos Azevedo, bassisten Miguel Ângelo og trommeslageren Mário Costa. De har slått seg sammen som bandet Mazam for å se om d ehar noe til felles som kan interessere jazzpublikum utenfor de lokale klubbene.
«Pilgrimage» (pilgrimsreise) handler om å leke, i dobbel betydning av ordet. Å spille et instrument for å lage musikk og leke med leker eller spill. Kvartetten siterer til og med fiolinisten og filosofen Stephen Nachmanovitch for å fremheve denne tilnærmingen: «Musikere spiller med lyd og stillhet. Eros leker med elskere. Guder leker med universet. Barn leker med alt de kan få tak i». Disse fire musikerne fungerer som barn og bruker enkle motiver for å komme til uventede steder.
Vi får hele 15 kortere og lengre «strekk», og all musikken er relativt fritt improviserte sekvenser hvor de fire «leker» seg med former og farger, fra det eventyrlige og svevende, via det mer «streite» jazzlandskapet, til friere uttrykk. Og fra start er det et kollektiv vi møter, hvor Mortáguas alt- og sopransaksofon og Azavedos piano er de som, på mange måter, trekker de andre med seg inn i et mangslungent, musikalsk landskap. Innimellom er musikken mer «sprelsk» og går i retning av flere av jazzheltene i USa fra de siste 20-30 årene, som i det relativt frie andresporet «Atrium», som følges fint opp i tredjesporet «Bugbear». Og hele veien er det en stor kreativitet i det de leverer som fascinerer.
Dette er ikke jazz slik du hører det hver dag, for dette er musikk du egentlig skal være til stede der og da, når det lages og utformes første gang. For jeg tror musikken endrer seg for hver gang den fremføres. En av musikerne får en ny idé han vil lansere for de andre, og resten følger på, og musikken endres.
Det er slik den nye jazzen blir spennende. Man kan kunne denne platen på «rams», og ha alle elementene inne, men når man hører dem på konsert, får man kanskje noe helt annet.
Innimellom, særlig i de mer ekspressive utbruddene, går tankene til den «nye» jazzen som kom fra Nerw York på 90-tallet, før de plutselig er tilbake i det personlige og særpregede. Og når platen inneholder hele 15 spor, er det en stor fordel at musikken endres underveis, og vi den ene godbiten etter den andre. Sjekk for eksempel ut sjettesporet, den hurtige «Pilgrimage», en perle som amerikanske Tim Berne gjerne kunne ha gjort. Musikken går nesten i ett, og sammensetningen av låter og «strekk» er med på å gjøre musikken til en spennende helhet som skal nytes og oppleves fra start til mål.
Dette er blitt et svært variert og fint album, som burde føre de fire portugiserne ut i den store verden. Og kommer de i nærheten av der hvor du oppholder deg, er det bare å møte opp til men kreativ og spennde konsert med noen av Portugals mest spennende musikere.
Jan Granlie
João Mortágua (ss, as), Carlos Azevedo (p), Miguel Ângelo (b), Mário Costa (dr)
