Michael Blake er en canadisk saksofonist og bandmeder som er født i 1964 i Montreal. Familien hans flyttet til Toronto, Vancouver og Californias Bay Area, hvor lydene fra den psykedeliske rocken, funken og soulen fikk stor innvirkning på hans unge ører. Etter å ha bosatt seg i Vancouver, begynte han å spille klarinett som 14-åring og noen år senere tenorsaksofon. Blake var gjennomsyret av jazz og gikk på konserter hvor han hørte blant andre Count Basie, Ella Fitzgerald, Benny Goodman, Oscar Peterson, Dave Brubeck og Miles Davis. I 1984 og 1985 deltok han på Banff School of Fine Arts Jazz Workshop under ledelse av Dave Holland. Her ble han introdusert for musikken til gjesteartister som Muhal Richard Abrams og Cecil Taylor. Han deltok på master classes med Holland, Kenny Wheeler, Don Thompson, John Abercrombie, Steve Coleman og David Liebman.
Året etter fikk han stipend fra The Canada Council for the Arts for å fortsette læretiden hos Liebman i New York City.
Michael ble forelsket i den pulserende scenen New York hadde å tilby og flyttet dit i 1987. En heldig pause kom da John Lurie tok ham på audition for å spille i The Lounge Lizards. En evigvarende happening på den nye musikkscenen i byen, hvor John Lorie hadde dannet bandet sammen med broren Evan på slutten av 1970-tallet, og rekrutterte en imponerende rekke musikere til å spille deres rare og originale komposisjoner.
Han har turnert og spilt på mange av verdens beste jazzfestivaler og klubber.
Han er en respektert lærer og har gjennomført workshops og klasser i USA, Canada, Mexico, Danmark, Italia, Brasil og Thailand. Og blant de mange musikere han har spilt med kan vi nevne Steven Bernstein, Stefano Bollani, Nicole Mitchell, Oliver Lake, Grachon Moncour III, Medeski Martin og Wood, Enrico Rava, Kresten Osgood, The Gil Evans Orchestra, Dr. Lonnie Smith, Jack McDuff , Ben E. King, Chubby Checker, Neil Sedaka, Natalie Cole, Martha og Rufus Wainwright, Nick Cave og Pinetop Perkins.
Han har utgitt en rekke plateinnspillinger, blant annet med Blake Tartare på Stunt Records i Danmark med pianisten Søren Kjærgaard, bassisten Jonas Westergaard og trommeslageren Kresten Osgood.
På hans nye innspilling, møter vi han sammen med gitaristen Guilherme Monteiro, fiolinisten Skye Steele, cellisten Christopher Hoffman, bassisten Michael Bates, og perkusjonistene Mauro Reforco og Rogerio Boccato, og musikken er dedikert til moren, danseren, vokalisten, gartneren (!) og katteelskeren Merle Blake. «Etter at mamma gikk bort i 2018, følte jeg en fullstendig kollaps i ambisjonen om å gi ut ny musikk.
En kort tid senere, da verden falt fra den globale pandemien, var jeg heldig som fikk en distraksjon, og jeg unnfanget og spilte inn dette albumet», forteller han. Tittelen Dance of the Mystic Bliss kommer fra Martin Scorsese-filmatiseringen av Edith Whartons roman The Age of Innocence, hvor musikken definitivt handler om tapet av mennesker og steder han har elsket, og som ikke finnes lenger. «Opplevelsen jeg hadde med å komponere og spille inn musikken var imidlertid langt fra melankolsk, og jeg føler at det er mye glede i verden som vi har dokumentert på dette albumet. Jeg håper at lytterne vil skape sine egne verdener og at musikken tar dem dit de forestiller seg».
Og de starter med «Merle The Pearl», og umiddelbart føler vi at den godeste saksofonisten tar oss med på en ny reise, som ligger et stykke fra det landskapet han tidligere har tatt oss med inn i. Og selv om saksofonspillet er like spennende som tidligere, føler jeg at «innpakningen» er helt annerledes enn tidligere, og at musikken er mye mer «radiovennlig» denne gangen. For det er unektelig temmelig lang avstand fra denne musikken og den vi fikk blant annet med Blake Tartare.
De ti komposisjonene har et lydbilde med relativt mye romklang, noe jeg ikke synes passer helt i hans musikk, og bruken av perkusjon og el.gitar tar musikken i en ny, og mer kommersiell retning. Komposisjonene er, i utgangspunktet, helt ok, men innpakningen gjør at jeg får litt problemer med å ta det helt inn. Og det er synd, for Blake er en strålende saksofonist som er en utpreget fagmann. Men på denne innspillingen synes jeg at arrangementene og lydbildet blir altfor «glatt» for denne lytteren. Dessverre. Og kanskje er det minnene fra hans første tid i New York som har dukket opp, da han spilte med salsa-, merengue- og funkband.
Jan Granlie
Michael Blake (ts, ss, fl, afl), Guilherme Monteiro (el.g), Skye Steele (vio, rabeka, gonji), Christopher Hoffman (c), Michael Bates (b), Mauro Reforco (perc), Rogerio Boccato (perc)
