Den franske pianisten Michel Petrucciani ble født den 28. desember 1962 og døde den 6. januar 1999. Han vakte stor oppsikt i starten av karrieren på grunn av sitt lyriske og samtidig rytmisk meget presise spill.
Han kom fra en italiensk-fransk familie med en musikalsk bakgrunn, og han var født med Osteogenesis imperfecta, som er en genetisk sykdom som forårsaker benskjørhet, og i Petruccianis tilfelle kortvoksthet. I tidlig alder ble han opptatt av Duke Ellingtons musikk, og ønsket å bli en pianist som ham. Selv om han i mange år øvde og spilte klassisk musikk, var det jazzen som var hans hovedinteresse.
Han ga sin første profesjonelle konsert da han var 13 år. På denne tiden var han fortsatt ganske skjør, og måtte bæres til og fra pianoet. Han flyttet til USA i 1982, og ble oppmuntret av Charles Lloyd til å satse på musikken permanent, nor som førte til at han gjorde et livealbum med Wayne Shorter og Jim Hall i 1986.
Sitt første album i eget navn, kom ut i 1980 under tittelen Flash på selskapet Bingow. Og deretter kom platene som «perler på en snor» med hele 24 utgivelser fram til liveinnspillingen Solo Live in Germany, på Dreyfus, som ble spilt inn i 1997, og kom ut året etter.
I tillegg er det utkommet en rekke plater med han etter hans død, hvor den foreløpig siste i rekken er den som nå surrer på anlegget.
Den første gangen den «lille, store» pianisten besøkte København, var i 1983, som medlem av Charles Lloyd Quartet (A Night in Copenhagen på Blue Note).
På festivaljobben i Montmartre i 1988 spilte Petrucciani sammen med bassisten Gary Peacock og trommeslageren Roy Haynes (som forlot denne verden for kort tid siden), og konserten besto av sju originalkomposisjoner, Rodgers og Harts «My Funny Valentine», Duke Ellingtons «In a Sentimental Mood», Ornette Colemans «Turnaround», Kosma og Préverts «Autumn Leaves» og John Coltranes «Giant Steps», før de avslutter med Churchill og Moreys nydelige «Someday My Prince Will Come».
Og fra de legger ut med Patruccanis «13th» og ut, er dette en aldeles nydelig utgivelse. Pdetrucciani var inspirert av Bill Evans, noe jeg synes vi kan høre i de roligere låtene de tre gjør her. Men i de hurtigere sekvensene, som hans egen komposisjon «She Did It Again», som er andresporet, synes jeg har er «sin egen herre». Men etter å ha lyttet på låten noen ganger, er jeg ikke sikker på om dette er den rette tittelen på låten. Eller så er det bare Petrucciani som trekker inn en annen låt i improvisasjonene.
«My Funny Valentine» kommer i en overraskende rask versjon, som svinger på en nesten vanvittig måte, mens de tar det ned i «In a Sentimental Mood».
Og slik fortsetter det gjennom begge platene. Det er ingenting å sette fingeren på i noen av låtene. Det er rett og slett en fantastisk konsert, som jeg tror de som var til stede på «Monten» aldri har glemt. For selv om man hadde mange fantastiske konserter i Montmartre i Nørregade, må nok denne framstå som ett av høydepunktene.
Petrucciani var utvilsomt en av de aller største pianistene i den internasjonale jazzen på denne tiden. Og når man opplevde han på konsert, med den spesielle oppbyggingen av pedalene han måtte ha, og med hans lille kropp, satt man som på nåler og var redd for at han skulle ramle av pianokrakken. For han benyttet hele pianoet, og spilte med en stor energi og et nesten vanvittig driv.
Og med dette selskapet av musikere, med to av de aller beste i «klassen», er dette blitt en fantastisk utgivelse, hvor hvert sekund av de 106 minuttene og 42 sekundene er stor triokunst. Riktignok synes jeg basslyden ikke er den beste – den «synger» litt for mye etter min smak, men så lenge det er Peacock som trakterer instrumentet, blir det aldri dårlig – og dette er en ørliten bagatell i det hele. Og Haynes var på denne tiden kanskje på sitt aller beste, og leverer fantastisk fint trommespill gjennom hele konserten.
Og den gode lydkvaliteten på platen, med et lite minus for den «syngende» bassen, kan nok godskrives Ole Matthiessen, som selv var og er en av Danmarks ledende jazzpianister og Lars Palsig.
Jan Granlie
Michel Petrucciani (piano), Gary Peacock (bass), Roy Haynes (drums)
