Bassisten Eivind Opsvik er en av de norske musikerne som har bosatt seg I New York, nærmere bestemt I Brooklyn. Her har han de senere årene, blitt en viktig samarbeidspartner og medspiller i flere av de «nye» ensemblene som de senere årene har dukket opp i bydelen.
For mange er Brooklyn-jazzen det mest interessante som skjer i det internasjonale jazzlandskapet om dagen, og det er vel fortjent av Eivind Opsvik er blitt en del av det.
Han er født i Oslo i 1973, og var student ved Musikkhøgsko0len, og en viktig stemme i det enormt kreative jazzmiljøet i byen på begynnelsen av 90-tallet. Etter at han utvandret i Brooklyn, har vi møtt navnet hans på en rekke plateinnspillinger. Jacob Sacks, Tony Mallaby, hans eget band, Overseas, Aaron Jennings, Kenny Wollesen og Jeff Davis, Jon Irabagon, Nate Wooley og David Binney, for å nevne noen.
Michelle Arcila er fotograf, og har samarbeidet en periode med Opsvik. Hun kommer fra New York, og er utdannet ved School of Visual Arts (2002), og har hatt utstillinger i Polen, Østerrike, Norge og i New York.
«A Thousand Ancestors» er et samarbeidsprosjekt hvor Opsvik har laget musikk og Arcila bilder. Musikken er gjort solo bass, med en rekke tilleggsinstrumenter, som alle trakteres av Opsvik.
Musikken er ettertenksom, fri og rommer en slags lengsel til den norske naturen, en stemning som viderebringes på en fin måte gjennom Arcilas fine bilder. Mye av musikken kan fortone seg som dyster, men sammen med de fine naturbildene, så fungerer det på en fin måte.
Opsvik beviser nok en gang at han fortjener all den oppmerksomhet han kan få som musiker og improvisatør. Hans frie komposisjoner er originale og fine, og hans bass-spill er gjennomtenkt og fint.
Bildene til Arcila er naturskjønne, og for et amerikansk publikum, kan det nok virke eksotisk og vakkert. For oss nordboere havner vi i faren for å tenke at dette ser vi jo nesten hver dag. Men bildene til Arcila rommer noe mer, noe hemmelig og spennende, som vi ikke helt klarer å gripe tak i ved å se dem i en boks som dette. Men å få dette presentert på en utstilling, tror jeg ville gitt et mye bedre inntrykk, for bildene trenger plass.
Alt er levert i en litt forstørret LP-boks, innholdene bilder, CD og LP, og det hele er vakkert designet av Espen Friberg (Yokoland). Jeg tror vi kan kalle dette et overskuddsprosjekt fra Arcila og Opsviks side. Et arbeid de har kunnet jobbe ut når de ikke har vært opptatt med alle andre oppgaver.
Jan Granlie
Michelle Arcila (foto), Eivind Opsvik (b, g, org, synth, el.p)
