Den danske gitaristen Mikkel Ploug er en spennende musiker som har spilt med en rekke musikere rundt om i (nesten) hele verden, som Loren Stillman, Bill McHenry, Joachim Badenhorst, Sissel Vera Pettersen, Rebecca Collins, Kenny Wheeler, Eivind Opsvik, og danske musikere som Theo Bleckman, Kresten Osgood, Thomas Agergaard, Anders «AC» Christensen, Mikkel Hess, Jonas Westergaard, Hugo Rasmussen og en rekke andre, blant annet bandet Equlibrium, hvor han spiller sammen med Joachim Badenhorst og Sissel Vera Pettersen.
To av de han har spilt mye med er den amerikanske saksofonisten Mark Turner og den danske bassisten Jeppe Skovbakke. Disse to er en fast bestanddel i Mikkel Ploug Group, hvor også trommeslageren Sean Carpio inngår.
Mark Turner er en av de mest brukte, amerikanske saksofonistene de senere årene. Han kommer fra Ohio, og har, som de fleste andre «over there» studert ved Berklee i Boston. Han blir ofte sammenlignet med andre saksofonister som Warne Marsh og, tidvis også med John Coltrane, uten at det kommer altfor godt fram på denne innspillingen. Han gjorde sin første i i 2001, han spiller med trioen Fly, og er også å høre med Gilas Hekselman’s Quartet og Billy Hart’s Quartet.
Og det er kvartetten med Ploug, Turner, Skovbakke og Carpio vi får høre i 10 komposisjoner av Ploug, den kjente, danske komponisten Bent Sørensen, nasjonalskalden Carl Nielsen og den ukrainske komponisten Valentyn Sylvestrov, på platen Nocturnes.
I pandemiperioden utga Ploug den utmerkede soloplaten Balcony Lullabies, også på Stunt Records, hvor han, i utgangspunktet satt på sin balkong i København og spilte kjente og kjære, danske komposisjoner for naboene i gården. Dette ga mersmak, og Ploug gikk etter hvert i studio for å spille inn disse låtene på plate. Platen er selvsagt anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER. Senere har han også gjort soloplaten Day in the Sun på Songlines, som er anmeldt HER.
Å få Ploug i kvartettbesetning blir helt annerledes enn å høre ham solo. Og sammenligner man med Balcony Lullabies-platen, så oppdager man et helt annet musikalsk landskap her. Men i de låtene hvor Ploug spiller solo fornemmer vi mye av stemningen fra den strålende soloplaten.
Men det er en relativt helhetlig plate vi får servert. Innimellom har jeg litt problemer med lyden i tenorsaksofonen til Turner. Den blir litt for lite «personlig». Men han vet akkurat hvor Ploug vil med komposisjonene, og med relativt drivende og fint spill fra Skovbakke og Carpio, som holder hjulene i gang, mens de to «solistene» nesten kan gjøre hva de vil i front. Innimellom synes jeg kanskje gitaren og tenorsaksofonen går litt i veien for hverandre, men ikke mer enn at jeg kan godta det. For alle fire musikerne er fremragende musikere. Men best synes jeg det fungerer i balladene eller de roligere låtene, som for eksempel femtesporet, Bent Sørensens «Und die sonne geht auf» og i den sammes «Mignon, und die sonne geht unter», som henger sammen på en fin måte, selv om de ikke kommer etter hverandre.
Av de andre låtene liker jeg nok best Plougs rolige «Monet», som er en vakker sak, og at de har valgt en komposisjon av Silvestrov som avslutning, har nok en politisk mening.
Jeg skriver lenger opp at vi får 10 komposisjoner, men det stemmer ikke. For etter Silvestrovs «Song Can Tend The Ailing Spirit», får vi et ubenevnt ekstranummer, som faktisk er et av høydepunktene på platen.
Dette er blitt en plate som spriker litt for mye, etter min smak. Men kvartetten spiller tett og fint, med noen hederlige unntak, og Mikkel Ploug beviser at han både er en strålende gitarist og en svært habil komponist.
Jan Granlie
Mikkel Ploug (g), Mark Turner (ts), Jeppe Skovbakke (b), Sean Carpio (dr)
