Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp 1. nyttårsdag, rusle ut i stua og sette på en plate med den danske trompeteren Palle Mikkelborg. Han har helt siden tiden med bandet Entrance som han var en viktig de av på 70-tallet, vært en av verdens desidert cooleste trompetere. Med det ene beinet godt plantet i tradisjonen til Miles Davis, og det andre som en slags moderne utgave av Chet Baker, har han gledet oss med en rekke strålende innspillinger opp gjennom årene, så som hans egne plater, «Aura» med Miles Davis (Columbia, 1989), «Guamba» med Gary Peacock (ECM, 1987), «Waves» med Terje Rypdal (ECM, 1978), «Once Upon a Time – Far Away in the South» med Dino Saluzzi (ECM, 1985), «Satu» med Edward Vesala (ECM, 1977) og «Returnings» med Jacob Bro (ECM, 2018).
I Entrance fant man også gitaristen Bjarne Roupé, som kom fra Sverige og det strålende bandet Egba, og startet i København bandet Alpha Centauri med Mikkelborg og Jørgen Emborg, og han spilte med pianisten Jan Kaspersens kvartet. Han var med i DR Big Band fra 1985, og spilte jevnlig med danske musikere som Alex Riel, Thomas Clausen, Bo Stief, Uffe Markussen og i flere av Marilyn Mazurs prosjekter.
Bassisten Anton Langebæk er en slags kameleon i den danske musikken, og spiller innenfor flere sjangere. Han er inspirert av Thelonious Monk og Duke Ellington, og han har et godt øye til den afrikanske musikken. I 2018 kom han med platen «The Chant», som fikk positiv mottagelse. Og Benjamin Barfod, som kommer fra Næstved, har spesialisert seg på perkusjonsinstrumentet hang, som han har traktert siden 2005. Han har gjort flere solokonserter på det originale instrumentet, både i Danmark, i India, Frankrike og i Ghana. Men på denne innspillingen har han latt hangen hvile, og i stedet hører vi han spille triangel, gubai, sansula, water drum, udo, gong og cymbaler.
Prosjektet «Pieces: Generations at Sunrise er et møte mellom to generasjoner – De erfarne og modne: representert av Mikkelborg og Roupé, og de to unge: Langebæk og Barfod. De to «ungdommene» har i lang tid spilt i Bjarne Roupé Trio, og da Palle Mikkelborg skulle spille konsert for «Jazz Groove»s på JB10 i Næstved, var det åpenbart at de fire musikerne skulle jobbe sammen denne kvelden. Det ble en suksess og musikerne tok initiativet til å bruke opptakene til denne utgivelsen som nå snurrer på anlegget.
Og de åpner like godt med Jim Peppers «Witchi-Tai-To», som mange kjenner fra samarbeidet mellom Jan Garbarek, Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen. Men her får vi en temmelig annerledes utgave enn vi fikk fra Garbarek/Stenson-kvartetten og i de versjonene jeg har hørt med komponist og saksofonist Jim Pepper. Det starter med Roupés gitar i front, som gir et deilig og svevende lydbilde sammen med Langebæks bass. Men etter hvert kommer perkusjonen inn og vi begynner å ane en viss gjenkjenning, før Mikkelborgs umiskjennelige trompetlyd kommer smygende. Dette er den perfekte start på 1. nyttårsdag, mens vi venter på «Nyttårskonserten» og hopprenn i Garmish Partenkirchen (hvis det blir noe av det i år?). Versjonen vi her får av låta går langt utenfor det vi har hørt tidligere, med nydelig spill av Mikkelborg, og med fint bass-spill fra Langebæk over Roupé og Barfods «lek» i bakgrunnen. Og hele veien nærmer de seg sakte men sikkert originalen. Og ikke før etter drøyt åtte minutter er vi i noe som nærmer seg originalen. Men det er strålende gjort. Å gjøre en såpass kjent låt, i alle fall for oss som har hørt Garbarek/Stenson og komponistens versjoner, til sin egen låt er imponerende.
Og slik fortsetter det. Vi får John Coltranes velkjente «Naima», også i en original versjon, men litt mer gjenkjennelig enn førstesporet. Og å gjøre en Coltrane-komposisjon på denne måten er, med stor respekt, å ta «Trane» med inn i vår tid. Nydelig. Så får vi Roupé og Storebus’ «Saudi», hvor Roupés fine gitarspill leder an fra start. Han er en glimrende el.gitarist som har hele det tekniske reportuaret inne, og er en melodisk utøver som finner akkurat de rette tonene for at dette skal låte fint. Og da Mikkelborg kommer inn, får vi en nydelig ballade, hvor Mikkelborg har akkurat nok romklang i trompeten, til at det ikke er mulig å ikke kjenne igjen hans lyriske og fine spill.
«Pieces» er en komposisjon de fire har gjort i fellesskap, og er nok den «løseste» låten på den delen av konserten som har fått bli med på platen, før de avrunder med min absolutte favoritt, Eden Ahbez’ nydelige «Nature Boy», som Juanni Aaltonen Trio for en del år siden gjorde den optimale versjonen av. Her innledes låten av Roupés neddempede og fine gitarspill, før Mikkelborgs umiskjennelige trompettoner spiller temaet. Mikkelborg er kjent for at nesten alltid avslutte sine konserter med en Lennon/McCartney-komposisjon eller andre ballader alle kjenner. Og det er nok ikke første gang han gjør «Nature Boy» som avslutning.
Og hele veien er det bare så vakkert! En helt annen versjon enn Aaltonen Trio, men like fin – på sin måte – ikke minst takket være Mikkelborgs nydelige trompetspill. Vi ser han nærmest for oss – med det hvite Dalai Lama-skjerfet rundt halsen, kledelig antrukket, vandrende rundt på scenen fra den ene musikeren til den andre, og invitere de inn. Vakkert!
Dette er blitt den optimale platen å spille etter at man er våknet 1. januar. Rakettene er stilnet, champagnen tømt, matrestene ligger og tørker på fatene i stua, og koronaen har gjort at man våkner alene. Men med å ha Mikkelborg, Roupé, Langebæk og Barfod på anlegget skal vi klare denne dagen også.
Jan Granlie
Palle Mikkelborg (tp, flh, eff), Bjarne Roupé (g, eff), Anton Langebæk (b), Benjamin Barfod (perc)
