Gitaristen Juozas Milašius, trommeslageren og vokalisten Dalius Naujokaitis-Naujo og pianisten Tomas Kutavičius var noen av de mest provoserende musikerne på den litauiske scenen på 90-tallet. På den tiden var det, i alle fall for mange av oss i Skandinavia, Ganelin Trio som var det man fulgte fra andre siden av «jernteppet». Men det spørs om ikke denne trioen var en smule «tøffere i trynet» enn Ganelin og hans medmusikanter, for det fulgte en rekke historier om ødelagte pianoer og publikum som rømte fra konsertene til disse musikerne.
«Live at Willisau, 1993» ble innspilt under Willisau Jazz festival i Sveits. Og med seg på konserten hadde de Lithuanian Young Composers Orchestra, som besto av Vytas Labutis, Vilija Naujokaitienė, Vaidas Urmilevičius og Gintarė Skėrytė, som alle bidrar på vokal, cymbaler, klapping og tramping, pluss at Labutis innimellom bidrar med strålende sopransaksofonspill.
Vi får fire frittgående «strekk», og allerede fra første tone forstår vi at dette ikke blir noen «enkel» forestilling. I låten «String Walker (for long tensed metal wire and guitar)» kan man allerede høre «jazzpolitiet» i ferd med å skrive en anmeldelse, som ikke er av konserten, men til politiet.
I 1993 var store ting i ferd med å skje i Øst-Europa. Man hadde opplevd at Sovjetunionen hadde falt, Berlin-muren var revet, og de frie kreftene i de «frigjorte» landene følte de hadde lov til å gjøre akkurat det de ville. Og dette hadde selvfølgelig også følger for den kreative musikken, og gode eksempler på det er den tidligere nevnte Ganelin-trioen og musikere som Juozas Milašius, Dalius Naujokaitis-Naujo og Tomas Kutavičius. Jeg tror på mange måter det er vanskelig for oss i Skandinavia å sette oss inn i forholdene de kreative kunstnerne levde under i Sovjet-tiden, men det var klart at det ikke var enkelt å forholde seg til stadig å bli overvåket og at man ikke fikk uttrykke sine kunstneriske behov slik man ønsket. Derfor var det også nærmest et overlevelsesinstinkt som fikk en del musikere og andre kunstnere til å «gå mer eller mindre av skaftet», når man endelig fikk muligheten.
Jeg tror publikum i Willisau fikk seg et realt sjokk da denne gjengen entret scenen den 26. august, og satte i gang det som garantert, av mange, ble regnet som et «lurveleven».
Men når man lytter til det i dag, såpass mange år etterpå, og når man har hørt det meste av frittgående musikk fra Europa de senere årene, oppdager man at denne gjengen på mange måter lå langt forut for sin tid.
Joda, vi hadde fått en forkjærlighet for Ganelin Trioen, pluss en del andre innspillinger fra Leo Records, som på den tiden utga mye, spennende musikk fra det som ble kalt andre siden av «jernteppet». Og denne trioen pluss «bråkmakerne» i Lithuanian Young Composers Orchestra har laget en ytterst spennende liveinnspilling som i dag nesten kan høres konvensjonell ut.
De tre musikerne som fører an er frie og kreative, uten at det blir støy. De kommuniserer på en utmerket måte, og de tre er dyktige musikere på hvert sitt instrument. De frie improvisasjonene er spennende, og om platen hadde vært innspilt i dag, hadde det på mange måter vært helt ok. Det er ingenting som tilsier at dette er gjort for snart 30 år siden. Og det er det som gjør disse fire låtene såpass spennende. Det rives og røskes innenfor musikk som er utfordrende å få noe man kan kalle musikk ut av, samtidig som de i enkelte «strekk» tar det helt ned og musikken nesten går over i det romantiske, som i partier av andresporet, «Sailor’s Nightmare», hvor de fanger lytteren med en rituell stemning fra pianoet kun avbrutt av heftige trommer som kan minne om salige Milford Graves.
Og i den første delen av tredjesporet, «Play Me» tar det helt av. Hyling, skriking, intenst gitarspill, brutal behandling av pianotangentene og et trommespill som kan minne om et krigsområde. Dette er musikk vi fra tid til annen kan oppleve hos for eksempel Mats Gustafsson og hans venner, når de slipper alle hemninger og gjør hva de kan for å rette ut saksofonene. Men midt i denne kreative galskapen, og etter en ørliten pustepause, roer de det hele ned og vi får servert noen relativt «skumle» og vakre sekvenser. Og nesten sømløst, er de over i sistesporet «Reflection Nebula», hvor Kutavičius piano er innom både de klassiske tradisjoner og mer «streit» jazz, og åpningssekvensen er diamentralt forskjellig fra det meste vi har hørt inntil nå på konserten/platen. Og da de andre musikerne kommer inn, er vi inne i en vakker låt som kunne vært gjort av en relativt ung Cecil Taylor og hans trio. Og når Vytas Labutis kommer inn med ytterst smakfullt sopransaksofonspill, er vi nettopp over i noe som ligger tett på Ganelin Trioen. Vakkert!
Andre anmeldere har plassert denne innspillingen et sted mellom Art Ensemble of Chicago og Peter Brötzmann Octet, men det er jeg ikke enig i. Jeg forestiller meg heller at dette er en «utvidelse» og forlenging av ideene til Ganelin Trio, ispedd mye oppsamlet energi og frustrasjon, som man virkelig kunne slippe løs på festivalpublikummet i Willisau. Og det synes jeg de får til på en utmerket måte.
Og på mange måter er det nettopp dette som gjør jazzen så spennende. At den kan brukes som et politisk virkemiddel som slippes løs i «fri flyt» når musikerne føler det er på høy tid å «sette skapet på plass». Og disse musikerne setter virkelig møblementet på rett plass på denne konserten. Det er sjelden man hører såpass mye oppladet energi som slippes løs på et publikum, samtidig som de, innimellom, spiller omtrent så vakkert det er mulig i den andre delen av skalaen.
Tøffere enn toget, og vakrere enn en våt mark om våren!
Jan Granlie
Juozas Milašius (g), Tomas Kutavičius (p), Dalius Naujokaitis (dr), Lithuanian Young Composers Orchestra: Vytas Labutis (s, cymbal, clapp, tramp), Vilija Naujokaitienė (v cymbal, clapp, tramp), Vaidas Urmilevičius (v, cymbal, clapp, tramp), Gintarė Skėrytė (v, cymbal, clapp, tramp)
