I bandet «Trädet» finner vi fire av Sveriges mest spennende jazzmusikere. Bandet ble satt sammen av trommeslageren Christopher Cantillo, som vi tidligere har hørt med blant andre Nils Bergs Cinemascope, Mattias Ståhl Trio og Parti & Minut, som ga oss skikkelig hakeslepp med sin forrige innspilling.
Han har fått med to av landets mest kreative saksofonister i Fredrik Ljungkvist fra blant annet det svensk/norske bandet Atomic og Joakim Milder, som har relativt lang fartstid i den svenske jazzen. I tillegg har han fått med bassisten Pär-Ola Landin for å fullføre bandet.
To saksofoner, bass og trommer, kan være en utfordrende øvelse. Faren for at de to saksofonistene skal «gå i veien for hverandre» er relativt stor. Men her synes jeg de har klart å unngå det. I stedet bygger de hverandre opp gjennom de 10 komposisjonene, som er skrevet enten av Milder, Ljungkvist eller Landin, mens de to låtene «Man kan inte äga en hund pt. 1 og pt. 2», er gjort av de fire i fellesskap.
Det som kanskje gjør denne platen mest spennende er at «komponistene» utfyller hverandre på en fin måte. Ljungkvist er vi vant til at lager de låtene som swinger på den mest tradisjonelle måten i Atomic, men her synes jeg han får andre utfordringer enn de han møter på i det bandet. Musikken er med «nedpå» og på grunn av Milders nedtonede spill, tvinges han nesten til å også ta det mer piano enn vi er vant til å høre han. Det fører til at vi får en slags kammermusikalsk jazzstund, med mer enn ett innslag av den svenske jazztradisjonen. Ikke så mye Jan Johansson, Lars Gullin og de som brukte den svenske folkemusikken som basis, men mer den nedtonede jazzen som vi har hørt fra en rekke svenske band på 70- og 80-tallet, hvor gjerne pianisten Bobo Stenson var involvert.
Men de går ikke like stille i dørene hele veien. Innimellom klarer ikke Ljungkvist å holde seg, og da skjer det sprelske ting i musiseringen. Og når han plukker fram klarinetten, skaper de to blåserne et helt nytt lydbilde, som jeg får en klar Jimmy Giuffre-følelse av.
Kapellmester eller initiativtager Cantillo styrer det hele med kreativt trommespill i bakgrunnen, og Landins bass-spill er hele tiden frampå for å pushe de to blåserne. Og med Ljungkvist og Milder i front, som de store melodikere de er, blir dette vakker musikk som fester seg.
Dette er rett og slett blitt en slags kammermusikalsk jazzplate som både swinger, utfordrer og hvor det melodiske spiller hovedrollen. De som ikke har full kontroll på hvor Cantillo og Landin ligger i den svenske jazzen, bør lytte seg gjennom denne platen, for å få to nye, svenske favoritter (Milder og Ljungkvist forventer vi at dere har høyt oppe på favorittlistene fra før).
Jan Granlie
Joakim Milder (s), Fredrik Ljungkvist (s, cl), Pär-Ola Landin (b), Christopher Cantillo (dr)
