Vi snakker 1960, og Miles Davis var på Europaturné med bandet han hadde med i studioet da de gjorde «Kind Of Blue»-albumet, med unntak av pianisten Bill Evans, som var med på deler av albumet. John Coltrane hadde vært ute av bandet, men Miles fikk overtalt han til å bli med på denne turneen som var i regi av Norman Granz og hans Jazz At The Philharmonic. Men hele denne historien forventer vi egentlig at leserne av salt-peanuts.eu har full kjennskap til, så vi skal ikke tvære det ut her..
Denne sjette delen av «The Bootleg Series» med Miles Davis, følger vi han på Norman Granz-turneen i Olympia i Paris, Tivoli Koncertsal i København og Konserthuset i Stockholm, henholdsvis den 21. mars, 24. mars og 22. mars. Vi får fire CDer, hvor den første er viet Paris-konserten, med tre låter, «All Of You», «So What» og «On Green Dolphin Street» fra den første konserten, og «Walkin’» fra den andre. CD 2 fortsetter med andre konserten i Paris, med låtene «Bye Bye Blackbird», «’Round Midnight», «Oleo» og «The Theme», før de forflytter seg til Tivoli i København, hvor vi først får en kort introduksjon av Norman Granz før bandet drar avgårde med «So What», «On Green Dolphin Street», «All Blues» og «The Theme».
CD 3 er viet den første konserten i Stockholm, og etter nok en introduksjon fra Granz får vi «So What», «Fran Dance», «Walkin’» og «The Theme», før vi raskt hiver på fjerdeplaten, som er viet den andre konserten i Konserthuset i Stockholm. Her får vi «So What», «On Green Dolphin Street», «All Blues» og «The Theme», før det hele rundes av med et intervju med John Coltrane gjort av Carl-Erik Lindgren i Stockholm.
Det er helt sikkert noen som vil innvende at man i løpet av disse fire CDene får flere versjoner av de samme låtene. Men det er nettopp det som gjør denne samlingen til fire perler av noen plater. Hvordan låtene endrer seg, og hvor forskjellige de enkelte musikernes solier er fra konsert til konsert.
Selvsagt er Miles Davis i god form gjennom hele denne turneen, i alle fall på plateopptakene, men det er ikke han som virkelig leverer her. Det er det John Coltrane som gjør, og noen av hans solier på disse konsertene, må være noe av det beste, tøffeste og mest intense han leverte sammen med Davis og hans «Kind Of Blue»-band.
Og hele veien er kompet helt framme på tåspissene, og pisker de to blåserne til å yte maksimalt.
Man merker at både Davis og Coltrane her er ved en skilleveg i karrieren. Man kan høre at noe nytt er på vei. Davis ville selvsagt spille låter fra den relativt nye platen «Kind Of Blue», men også vise publikum at han er på vei videre, mens Coltrane høres ut som om han vil gjøre låtene fra «Kind Of Blue» til noe helt annet enn plateversjonen. Han kjører på i høygir og leverer noen fantastiske solier på disse konsertene. Noen av de kjente låtene fra «Kind Of Blue», som «So What» hvor de dobler tempoet og gjør låta til noe helt nytt, er bare et av mange eksempler.
Hvis man vil ha noe mer ut av låtene fra det strålende albumet «Kind Of Blue», så får du det levert på sølvfat på disse konsertopptakene. Og bedre enn dette, får man neppe de kjente låtene.
Noen hadde kanskje håpet at opptakene skulle ha vært «pusset opp», og fikset på, men de er identiske med de man finner på de tidligere plateopptakene fra disse konsertene, men at lyden ikke er gjort om til 2018-standard, glemmer man etter få sekunder. For denne musikken skal ikke ha 2018-lyd. Man skal føle at dette er opptak som ikke er gjort i dag, men på tidlig 60-tall.
På disse opptakene var Coltrane på vei inn i en ny æra i jazzen, hvor Ornette Coleman, Cecil Taylor, John Gilmore med flere allerede var i ferd med å gå opp noen spor. Og disse sporene ville Coltrane være med å gå, og på «The Final Tour» viser han på en fremragende måte hvor denne veien skulle gå.
Men det er heller ingenting i veien med noen av de andre musikernes innsats. Kan hende kan man føle at Davis innimellom virker litt tilbakeholden, og at han ikke hele tiden har full kontroll på hva Coltrane finner på, og det er noe som gjør denne samlingen fullkommen.
Et litt morsomt poeng med heftet som medfølger boksen er at på et av bildene fra Olympia den 21. mars 1960, ser man den svenske pianisten Jan Johansson i bakgrunnen, sammen med Miles Davis, Budd Johnson og Frances Davis. Grunnen til at Johansson er med på bildet, er at han spilte med Stan Getz som også var en del av denne turneen. Men den historien forteller heftet ingenting om.
Boksen fra den siste turneen dette bandet gjorde sammen, er en praktfull utgivelse, som bør forefinnes i ethvert hjem med CD-spilleren fremdeles surrende. Strålende!
PS: konserten fra Tivoli i København, har også kommet ut som LP-versjon i denne «Bootleg»-serien.
Jan Granlie
Miles Davis (tp), John Coltrane (ts), Wynton Kelly (p), Paul Chambers (b), Jimmy Cobb (dr)
