For den jazzinteresserte er Newport Jazz Festival ensbetydende med en skikkelig jazzfestival. Jazzfrelste blir blanke i blikket og stumme, hvis du kan fortelle at du har vært der, og festivalgeneral George Wein er en svært respektert mann i jazzkretser.
Nå er det gått 60 år siden første gang trompeteren Miles Davis spilte på festivalen. Og i den forbindelse utgir Columbia Lagazy den fjerde boksen i serien «The Bootleg Series» med mestertrompeteren.
I denne boksen får vi samtlige av Davis revolusjonerende band, som hver for seg var med på å redefinere hvilken retning jazzen skulle gå.
Det starter med en jam session i 1955 med Zoot Sims (ts), Gerry Mulligan (bs), Thelonious Monk (p), Percy Heath (b) og Connie Kay (dr). Vi får en introduksjon fra Duke Ellington, før vi får «Hackensack», «’Round Midnight» (med Miles og Monk i en flott duo) og Parkers «Now’s The Time», som en hyllest til Parker. Her åpner Mulligan med en fin solo, før Miles overtar i solid stil. Sims er frampå med en flott solo, og det hele serveres på en mye mer tilbakelent stil enn det vi var vant til å høre Parker. Datoen er 17. juli og opptaket er fra «Voice of America».
Deretter får vi et opptak fra Newport den 3. juli 1958, hvor den legendariske radiostemmen Willis Conover introduserer Miles Davis, Cannonball Adderley (as), John Coltrane (ts), Bill Evans (p), Paul Chambers (b) og Jimmy Cobb (dr), dvs. «Kind of Blue»-bandet. Dette bandet kom på rett etter Duke Ellington, og hadde virkelig noe å bevise.
Vi får høre «Au-Leu-Cha» av Charlie Parker, som ligger milevis fra «Kind of Blue»-innspillingen, med Jimmy Cobb helt framme på tuppa i starten. Miles gjør en fantastisk solo før Cannonball Adderley overbeviser med kraftfullt spill. Monks «Straight, No Chaser» gjøres akkurat slik den skal, og Miles gjør en solo som er langt inne i «Kind of Blue», Miles’ «Fran-Dance» følger, før vi får strålende versjoner av Lewis og Gillispies «Two Bass Hit», Dixon og Hendersons «Bye Bye Blackbird» før herligheten rundes av med Miles’ «The Theme».
På CD2 befinner vi oss først på Newport den 4. juli 1966, og her får vi nok et banebrytende band ledet av Mr. Davis. Wayne Shorter (ts), Herbie Hancock (p), Ron Carter (b) og Tony Williams (dr). Her starter man opp med «Gingerbread Boy» av Jimmy Heath, i en forrykende versjon hvor Miles og Wayne Shorter kommuniserer som var de tvillinger, før de tar det ned med Miles’ «All Blues», men ikke like langt ned som på «Kind of Blue». Her viser Miles seg som en ytterst vital trompeter, som gjør låta om til en fest. Videre får vi Washington og Youngs «Stella By Starlight», Ron Carters «R.J.», Feldman og Miles’ «Seven Steps To Heaven» og Miles’ «The Theme» som avslutning. Et aldeles herlig opptak!
Vi beveger oss videre på tidsaksen. Dagen er 2. juli 1967, og bandet, som blir introdusert av Del Shields, er det samme som konserten på den amerikanske nasjonaldagen året før. Også dette året starter de med «Gingerbread Boy» i en litt mer rufsete utgave enn året før. Vi kan på en måte føle at noe er i ferd med å skje med Miles. Hans spill er tøffere og det føles som det er mye aggresjon som skal ut. Vi får Shorters «Footprints», Monk &Co’s «’Round Midnight», Miles «So What» igjen og «The Theme». Disse opptakene er fra George Weins egen opptager, og holder ikke kvalitetsmessig, dessverre.
CD3 tar oss med til Newport den 5. juli 1969, og nok et Miles-band ser dagens lys. Og nå har Miles virkelig satt på strømmen, og har innledet en ny æra for sin musikk. Vi møter et relativt lite band med Chick Corea (elp), Dave Holland (b) og Jack DeJohnette (dr). Vi får «Miles Runs The Voodoo Down», Shorters «Sanctuary», Miles «It’s About That Time» og «The Theme», og vi kan høre at Miles er i storform. Og det er som om Miles her har oppdaget hvilken vei han vil gå framover. Musikerne han har med seg, ble jo grunnstammen i hans prosjekter i en god tid framover, så det er ikke rart at Miles fryder seg. Alle musikerne spiller fremragende, spesielt synes jeg det er fint å høre Corea i denne settingen.
Så beveger vi oss til Newport Jazz Festival In Europe. Berlin Philharmonie, Tyskland og datoen er 1. november 1973. Konserten er en del av Berlin-festivalen, og Miles har igjen et stort band med seg over dammen. Dave Liebman (ss, ts, fl), Pete Cosey (g, perc), Reggie Lucas (g), Michael Henderson (b), Al Foster (dr) og James Mtume Forman (perc). Vi er langt inne i den mest eksperimentelle perioden i Miles Davis sin karriere. Hele bandet koker, og vi får mye elektrifisert trompet. Vi får «Turnaroundphrase» i en strålende versjon, «Tune in 5», «Ife», «Unitled Original» og «Tune in 5» en gang til. Opptakene er også her fra George Wein egen opptager, og er ikke de beste, men bedre enn de forrige han hadde tatt opp til egen forlystelse.
Så går vi nesten to år fram i tid. Newportfestivalen har konsert i Avery Fisher Hall i New York og datoen er 1. juli. Her møter vi Sam Morrison (ts) Pete Cosey (g, perc), Reggie Lucas (g), Michael Henderson (b), Al Foster (dr) og James Mtume Forman (perc) i Miles-låta «Mtume». Nå kan det høres ut som om Wein har investert i ny opptager, for her er resultatet mye bedre enn på forrige. Miles raser av gårde, og de andre musikerne gjør mer eller mindre som de vil. Kanskje det mest uinteressante sporet på plata.
CD4 er utelukkende viet konserten under Newport Jazz Festival In Europe 1971. Stedet er Neue Stadthalle i Dietikon i Sveits, og bandet består av Gary Bartz (ss, as), Keith Jarrett (elp, org), Michael Henderson (b), Ndugu Leon Chancler (dr), Don Alias (perc) og James Mtume Forman (perc).
Det starter med Joe Zawinuls «Directions» før vi får «What I Say» (Davis), «Sanctuary» (som er gjort av Wayne Shorter, men som Miles Davis tar æren for her, eller skal vi kanskje skylde på designeren?), «It’s About That Time» (Davis), «Bitches Brew» (Davis), «Funky Tonk» (Davis), før hele herligheten avsluttes med Wayne Shorters «Sanctuary» en gnag til.
Her er lyden upåklagelig (opptaket er gjort av SchweizerRadio und Fernsehen (SRF), alle instrumentene kommer godt fram, selv om noen kanskje vil innvende at Miles selv kommer litt skarpt fram i lydbildet. Etter min mening er dette et av de fineste opptakene fra 70-tallet med Miles Davis. Den elleve minutter og femtiseks sekunders versjonen av «Bitches Brew» er råtøff! Hverken mer eller mindre!
I tillegg inneholde boksen et forbilledlig, informativt og godt skrevet hefte, som forteller om de forskjellige konsertene.
Dette er blitt nok en strålende utgivelse av den gjenværende musikken til Miles Davis. Og sammen med de tre andre «bootlegene» er dette musikk som bør forefinnes i en hver platesamling med respekt for seg selv! Strålende!
Jan Granlie
Miles Davis (tp, org), Dave Liebman (ss, ts, fl), Cannonball Adderley (as), John Coltrane (ts), Zoot Sims (ts), Wayne Shorter (ts), Sam Morrison (ts), Gary Bartz (ts), Gerry Mulligan (bs), Thelonious Monk (p), Bill Evans (p), Herbie Hancock (p), Chick Corea (elp), Keith Jarrett (elp, org), Pete Cosey (g, perc), Reggie Lucas (g), Paul Chambers (b), Percy Heath (b), Ron Carter (b), Dave Holland (b), Michael Henderson (b), Connie Kay (dr), Jimmy Cobb (dr), Tony Williams (dr), Jack DeJohnette (dr), Al Foster (dr), Ndugu Leon Chancler (dr), Don Alias (perc), James Mtume Forman (perc)
