Den svenske vokalisten Mimi Terris er blitt utropt til nabolandets nye Monica Zetterlund, og hennes andre utgivelse har blitt overøst med lovord og ros over hele linja. Så da var det vel på tide at salt-peanuts og tok for seg innspillingen.
Vår kollega, Lars Mossefinn, hørte henne under Copenhagen Jazz Festival for noen uker siden, og han var ikke helt overbevist. Men det kan ha noe med forsinket tog fra Sverige og at hun kom rett fra Hovedbanegården og opp på scenen.
Hun kom med sin debut, «They Say It’s Spring» for to år siden, også den med strålende anmeldelser.
På «Flytta hemifrån» har hun alliert seg med en utsøkt gitarist (Måns Persson) og en meget habil trekkspiller og pianist (Johan Olsson), trompeteren Mårten Lundgren som serverer en rekke fine soloer, saksofonisten, fløytisten og klarinettisten Mattias Carlson, bassisten Marc Davies, fiolinisten Filip Runeson og Eolio Stråkkvartett.
Det er noe spesielt med svenskene som skriver og fremfører musikk med tekst. Kanskje er det noe med det svenske språket som gjør tekstskriving til en lek, for veldig ofte fungerer det mye bedre å synge på svensk enn for eksempel på norsk eller dansk. Det er mulig at tradisjonen fra Hasse & Tage, Evert Taube, Bellman, Vreesvijk og andre sitter såpass godt i ryggmargen, at det føles enkelt for svenskene å skrive tekster som fungerer.
Jeg synes kanskje det er å legge litt for tunge bører på den unge kunstnerens skuldre å sammenligne henne med Monica Z (selv om femtesporet «Varde ljus» ligger svært tett opp mot dronningens settliste). Men hun har absolutt noe ved seg, den unge vokalisten.
Musikalsk oppholder hun seg i swingavdelingen, eller en blanding av swing og det svenska folkhämmet, og innimellom får jeg en følelse av at hun kan bli den nye Lisa Ekdahl innenfor den skandinaviske populærmusikken. Hun skriver fine låter (hun har skrevet alt selv), og tekstene er i øvre del av kvalitetsskalaen. Av og til tenker jeg også på salige Alan Edwall når jeg hører tekstene og musikken til Terris. Det er noe rotekte og grunnfast ved både tekster og musikk som fascinerer. Som på sistelåta, «Kärlekens bokslut»: Kan man göra ett bokslut av en kärlek som gått sin väg? // Ett debet och kredit som blir jämnt, som går ut // Jag har aldrig lärt mig hur man räknar // aldrig fått det jag sått // att växa och bli starkare tilslut // gick du från mig det blev höst.
Dette er rett og slett blitt et morsomt og hyggelig møte, uten at musikken kryper helt inn under huden på lytteren.
Men hvis man har hang til god, skandinavisk swing med noen latinelementer innimellom, som høres ut som det er laget på slutten av 50-tallet eller begynnelsen av 60-tallet, da jazz var dansemusikk, så kan Mimi Terris raskt bli en stor favoritt. Bare hun nå ikke blir såpass folkekjær i Sverige at hun begynner å opptre på «Allsang på Skansen» og andre fjaseprogrammer på Svensk statskringkasting, men lar henne utvikle seg i eget tempo og med egne ideer, så kan dette bli en stor og original artist, som vi kan følge i mange år framover.
Jan Granlie
Mimi Terris (v), Måns Persson (g), Johan Olsson (acc, p), Mårten Lundgren (tp), Mattias Carlson (s, fl, cl), Marc Davies (b), Filip Runeson (vio), Eolio Stråkkvartett
