Minu Cineli kommer fra Frankrike, og er perkusjonist, produsent og multi-instrumentalist. Han flyttet til New York i 1979, hvor han begynte å spille med musikere som Kenny Barron, George Benson og Wayne Shorter. På begynnelsen av 80-årene kom han med i Miles Davis sitt band, og deltok på en omfattende verdensturné med Davis. Deretter ble han med i Weather Report, etter at Joe Zawinul hadde hørt han med Miles Davis. Dessuten har han spilt med musikere som Sting, Branford Masalis, Kate Bush, Herbie Hancock, Stevie Wonder, Marcus Miller og Al Foster med flere.
Norske Nils Petter Molvær har, etter hans bestillingsverk, «Labyrinter» for Vossa Jazz i 1997, og den påfølgende plateproduksjonen av verket, «Khmer» i 1998, vært en av de viktigste trompetstemmene innenfor den norske og europeiske jazzen. Men før «Khmer», var han et viktig medlem av «supergruppa» Masqualero, sammen med Tore Brunborg (s), Jon Balke (p), Arild Andersen (b) og Jon Christensen (dr), og med debutplata «Masqualero» i 1983, og de påfølgende tre platene på ECM, var «grunnlaget» lagt for en lang og spennende karriere, hvor han har spilt med musikere som Sidsel Endresen, Jon Balke, Marilyn Mazur, Robyn Schulkowsky, Eivind Aarset, Ketil Bjørnstad, og, ikke minst Sly & Robbie på platen «Nordub» (OKEH, 2018).
Nå har de to gått i kompaniskap, og sammen har de gjort platen «Sulamadiana», et navn som er satt sammen av øyene Madiana eller Martinique, som er nær Cinelus opphav og Sula, den utrolige øya med alle musikantene, hvor Molvær kommer fra på Sunnmøre i Norge.
De møtte hverandre første gang på Cappadoxia-festivalen i Tyrkia, hvor Molvær gjorde solokonsert, og Cinelu satt i salen. Etter konserten snakket de sammen, og de første frøene var sådd for dette samarbeidet.
Denne duoen tror jeg må være det perfekte prosjektet å sende ut på festivalturné når den hersens korona-pandemien er over. To musikere, hvor Cinelu spiller trommer, gitar, loops og vokal, mens Molvær trakterer trompet, vokal, loops og effekter, koster ikke all verden å frakte fra sted til sted, og musikken de leverer er perfekt for de fleste moderne jazzfestivaler i Europa, noe platen viser med all mulig tydelighet.
Det meste av musikken er laget av de to i fellesskap, og de starter med Molværs trompet og Cinelus gitar i «Le Monde Qui Change», hvor vi fra første sekund får en forventning om hvor dette vil ende. Cinelu kommer inn på trommer og perkusjon og legger seg sammen med Molværs elektrifiserte trompet i et deilig og tilbakelent musikalsk landskap som er akkurat som vi hadde forventet av duoen.
Og slik fortsetter det gjennom 13 låter. Noen er tilegnet personer som har hatt betydning for de to, men som nå har forlatt denne verden, så som Manu Dibango, Jimmy Cobb og Tony Allen, pluss urfolket i Amazonas.
Etter hvert som platen skrider framover, føler jeg vi beveger oss nærmere og nærmere andre kontinenter enn det europeiske. Og ingen spesifikke kontinenter, men Molvær og Cinelus egne kontinenter, hvor de plasserer ut de menneskene de vil skal leve sammen og bygge samfunn, og håpe på at ingen har gener som går tilbake til maktpolitikerne og ignorantene fra for eksempel USA, Brasil, Tyrkia eller andre regimer de to ikke finner seg til rette hos. De lager sine egne kontinenter, ikke kun på grunn av Cinelus trommespill, men også i måten Molvær spiller på. Vi merker det allerede i tredjesporet, «Sulamadina», hvor jeg får den samme følelsen som da jeg hørte de siste platene Don Cherry gjorde, som for eksempel «Multikulti» og «Art Deco», selv om det er vel så mye energi og innlevelse i det vi får servert her. Og en energi som ikke er bråkete eller pågående, men hvor energien ligger i den utrolig vakre musikken de lager. «Sulamadina» er en låt som (nesten) har hit-potensiale, med de to sin vokal sammen med en utrolig fint spill og en deilig låt.
Og transporten fra andresporet «New York Stroll», via tittelsporet og den neste, «Xingu» er med på å gjøre denne duoproduksjonen til en vakker reise fra kontinent til kontinent. De som kjenner Molværs spill fra før, vet akkurat hvordan han spiller og angriper musikken. Og hele veien er det noe ultra-coolt over måten han spiller trompet på, som ikke så mange gjør han etter med like stor overbevisning. Og når han, som i låta «Theories Of Dreaming», plukker fram inspirasjonen fra en litt sen Miles Davis, eller det nydelige og poetiske spillet i den relativt enkle «Indianala», eller den korte, men nydelige «Process Of Breathing», er det egentlig bare å «bøye seg i hatten».
Dette er rett og slett blitt et nydelig besøk på Cinelu og Molværs egne kontinenter – i musikkens tegn, gjort av to musikere som tydeligvis liker å spille sammen, og som på en utmerket måte samarbeider og deler sin lidenskap med oss som fremdeles lytter til plater.
Og det skal bli deilig å lene seg tilbake i et godt sete, i en eller annen konsertsal, på en eller annen jazzfestival, forhåpentligvis i 2021, og være med på de to sin deilige, musikalske reise.
En nydelig plate!!!
Jan Granlie
Minu Cinelu (dr, perc, g, loops, v), Nils Petter Molvær (tp, v, loops, eff)
