Machinerie er den portugisiske cellisten Miguel Mira første trioplate som leder. Her samarbeider han med saksofonisten Yedo Gibson og trommeslageren Felice Furioso i to lange «strekk» komponert av Mira.
I tillegg til å være musiker, er han også arkitekt, kunstmaler og universitetsprofessor. Opprinnelig er han utdannet kontrabassist, men de siste årene har han fokusert på celloen, som han stemmer i kvart (som en bass) og bruker med alle sine kontrabassteknikker. Som veteran innen jazz (med sporadiske innslag i blues og rock), har han eksperimentert med alt fra mainstream til frijazz, med en kort periode i fusionmusikken. Han har spilt med en rekke portugisiske musikere, i tilegg til Joe McPhee, Evan Parker, Jeb Bishop, Scott Fields og Fred Longberg Holm, for å nevne noen. Hjemme spiller han også med Rodrigo Amado Motion Trio, duo med cellisten Ulrich Mitzlaff, med IKB og med Lisbon Strings Trio.
Saksofonisten Yedo Gibson er en brasiliansk saksofonist som er bosatt i Amsterdam, som har samarbeidet med Susana Santos Silva og Vasco Trilla (i Fish Wool-trioen), Luís Lopes, Gonçalo Almeida, Luís Vicente og Luc Ex (i Naked Wolf-bandet), mens Felice Furioso er trommeslager, perkusjonist, oppfinner, improvisatør som praktiserer en rekke kreative språk innen improvisert musikk. Siden 2014 har han vært medlem av det italienske kollektivet (kulturforeningen) MuzicPlus, og han har spilt konserter en rekke av Portugals ledende fritt improviserende musikere
I åpningssporet, «Machinerie», starter det med celloen alene, men det går ikke lang tid før trommene kommer smygende, og vi er inne i en meditativ og nesten helt stille del. Men det varer ikke lenge før det frie overtar, med spennende kommunikasjon mellom saksofonen i ytterst høyt luftlag, lekne trommer og celloen som et slags samlende punkt.
Men her er ingenting statisk. Det «smattes» i saksofonen, lekes med cymbaler og skarptromme, mens celloen nærmest overvåker det hele som en lærer som går rundt i klasserommet. Dette er kollektiv improvisasjon på høyt plan, og å gi æren for komponeringen til Mira, er en sak de tre får diskutere internt, for her er det kollektiv kunst som gir oss særegen og spennende mystikk.
Mira gir de to andre stor plass, og han trakterer celloen på en spennende måte, både med arco-spill og spill med bue. Hele vegen utvikler musikken seg til å bli to historiefortellinger, som tar oss med inn i litt skumle, mørke landskaper mot Spania, før vi plutselig befinner oss i en travel gate i Porto eller Lisboa.
Vi får høre tre utmerkede musikere som befinner seg i et fritt improvisasjonslandskap som minner, ikke så rent lite om Ganelin Trio som herjet på 1990-tallet. Spesielt er det i de heftige sekvensene hvor saksofonspillet til Yedo Gibson får lov til å styre «skuta».
Musikken bygger seg fint opp i begge «delene», fra det nesten helt stille og opp mot ekstasen, og jeg må innrømme at jeg ble relativt fjetret de første gangene jeg hørte de tre.
En utmerket plate jeg anbefaler at du setter på når svigermor har vært litt for lenge på besøk.
Jan Granlie
Miguel Mira (cello), Yedo Gibson (saxophones), Felice Furioso (drums)
