Misha Mengelberg ble født den 5. juni 1935, og døde 3. mars 2017. Han var en fremstående musiker innenfor den moderne, nederlandske jazzen, blant annet gjennom bandet Instant Composers Pool (ICP), sammen med, blant andre, trommeslageren Han Bennink.
Han ble født i Kiev, og var sønn av den nederlandske dirigenten Karel Mengelberg. Familien flyttet tilbake til Nederland på slutten av 30-tallet, og han begynte å spille piano da han var fem år. Han studerte arkitektur før han startet ved det kongelige konservatorium i Haag, hvor han studertte musikk fra 1958-64. Han ble raskt assosiert med Fluxus-bevegelsen, og noen av hans tidlige, musikalske inspirasjonskilder var Thelonious Monk, Duke Ellington og John Cage.
Hans første innspilling var med bassklarinettisten Eric Dolphy (for øvrig Dolphys siste) i 1964. På den tiden hadde han startet samarbeidet med Han Bennink, som skulle vare livet ut. I 1967 grunnla han og Bennink Instant Composers Pool, en organisasjon som skulle fremme avant garde-musikken i Nederland.
Han spilte opp gjennom årene med de fleste avant garde-musikerne i Europa, og han har vært å høre med blant andre Peter Brötzmann, Derek Bailey, Evan Parker og Anthony Braxton, for å nevne noen få.
Soloinnspillingen «Pech Onderweg», ble innspilt i jazzklubben Bimhuis (den gamle utgaven) i Amsterdam, den 25. februar 1978, og er tidligere utgitt på selskapet BVHAAST (BVHAAST 016). Men nå er den gjenutgitt på Instant Composers Pools eget selskap, temmelig nøyaktig ett år etter at Misha gikk ut av vår tid.
Et av de siste større intervjuene med Mengelberg ble gjort av salt-peanuts.eus Johan Hauknes da Mengelberg spilte på Moldejazz i 2011. Hele det utmerkede intervjuet kan du lese HER (in English: HERE)
På denne gjenutgivelsen, får vi fem komposisjoner (eller improvisasjoner) som på utmerket måte viser spennet i Mengelbergs musikk. Det starter med «Pech Onderweg 1 (Trouble on the Road 1.)» og «Pech Onderweg (Trouble on the Road 2.)». Deretter følger «Raspodie soliée bref.», hvor alle tre viser Mengelbergs kreative måte å traktere pianoet på. Mye av spillet kan knyttes opp til andre avant gardister som for eksempel Cecil Taylor, men jeg synes Mengelberg er mer strukturert i sitt spill enn en del av de opptakene man har hørt fra Taylor. I tredjesporet, får vi innimellom et nesten naivistisk og sangbart tema, som gjerne kunne vært gjort av en klassisk pianist, men som på grunn av Mengelbergs venstrehåndsspill blir ytterst originalt og fint, før han er solid tilbake i avant garden mot slutten.
Side B starter med «Wie jeuk heeft, als moet men zich krabben. (When itching who, if people scratches)», hvor hans fascinasjon for Thelonious Monks måte å spille piano på kommer godt fram. Men det er langt fra noen Monk-kopi vi hører, for Mengelbergs særegne spill kommer godt fram, og denne bluesen er rett og slett en perle i hans karriere, og må være noe av det fineste han har gjort solo.
Så avslutter han med den fem-delte suiten «Suite Banana», hvor han synger og «snøvler» mens han improviserer. Ikke som Keith Jarrett, men kun som seg selv, og i motsetning til Jarrett, så beriker dette musikken, og det blir som om han har med en vokalist. Og hele veien viser han fram en lekenhet ikke så mange jazzmusikere har vist, i alle fall så lenge jeg har fulgt denne fascinerende kunstarten.
For det er stor kunst vi får servert fra Mengelberg. Ikke musikk man kan ha i bakgrunn mens man holder på med alt mulig annet, men musikk man setter seg ned og lytter på, fra start til mål. Og Mengelberg fremstår virkelig som den store pianisten, komponisten og improvisatøren har var på denne innspillingen. Fra det nesten naivistiske og sangbare, til frittgående improvisasjoner som overgår det meste.
Det er fantastisk at ICP har besluttet å gjenutgi denne platen. Og så kan vi, forhåpentligvis, se fram til å få mulighet til å få innblikk i alt det andre stoffet ICP har liggende, og som ikke kom med i megaboksen «Instant Composers Pool» med drøyt 50 CDer, som kom for noen få år siden, som vi kan håpe de velger å gjenutgi eller utgi for første gang.
For denne innspillingen er ikke annet enn strålende, og et bevis på Misha Mengelbergs storhet som pianist og improvisatør.
Jan Granlie
Misha Megelberg (p)
