Vi snakker1989, og tiden for Berlinmurens fall, kommunismens sammenbrudd og fremveksten av solidaritet, som innledet en bølge av sosiale og politiske endringer i Polen. På begynnelsen av 1990-tallet utløste denne sosiale omveltningen en ny musikalsk bevegelse som ble kalt «Yass Scene». En gruppe mennesker fra Gdańsk og Bydgoszcz brøt reglene, som det passer tjueto-åringer. De ville bryte grensene og etablere et nytt musikalsk språk. De lyttet til punk, The Beatles og Mozart, men også John Coltrane, Miles Davis, Eric Dolphy, Captain Beefheart og Frank Zappa, avdøde Krzysztof Komeda, og Bogusław Schaeffer. De hadde hørt om John Cage og Art Ensemble of Chicago. De ønsket å lage sin egen kunst og sin egen musikk som skulle inneholde uttrykk og respekt til kunstnerne de lærte av, men som skulle være deres egen, energien til punken kombinert med jazzens følsomhet og egenart.
Et av bandene som dukket opp på den tiden var Miłość, som i 1994 spilte inn et live-album med Lester Bowie. Et annet album de har spilt inn (som var det siste Lester Bowie-albumet) var «Talkin ‘About Life & Death». Samtidig var bandet Mazzoll & Arthythmic Perfection allerede aktivt og spilte nesten hver dag i den nyetablerte klubben Mózg, som fremdeles eksisterer i Bydgoszcz den dag i dag. Bandet besto av klarinettisten Jerzy Mazzoll, trompetisten Janusz Zdunek, kontrabassisten Sławek Janicki, perkusjonisten Jacek Majewski og trommeslageren Tomasz Gwinciński. I 1994 spilte bandet inn albumet «Out Out to Lunch», som ble sendt til medlemmene av Art Ensemble of Chicago med forslag om et samarbeid. Det korte svaret kom per fax, «La oss spille inn et album sammen». Imidlertid var det ikke lett logistisk, og noen år senere døde prosjektet.
En dag møtte Slawek Janicki Roscoe Mitchell i Poznań. Mitchell hilste på ham med ordene «Når skal vi spille vi inn det albumet?» Arhythmic Perfection mistet en musiker og Art Ensemble of Chicago mistet noen medlemmer. I 2015 møtte grunnleggerne av begge bandene: Roscoe Mitchell og Jerzy Mazzoll, bassisten i Arhythmic Perfection, Sławek Janicki og sønnen Qba, på scenen to ganger. Konsertene fant sted som en del av den 11. Mózg-festivalen i Warszawa og Bydgoszcz, og den platen som nå surrer og går på anlegget er resultat av sistnevnte konsert.
Albumet er innspilt i Polish Theatre i Bydgoszcz den 24. oktober 2015, og vi møter Roscoe Mitchell på saksofoner, Slawek Janicki på bass, Jerzy Mazzol på klarinett og Qba Janucki på trommer. For de fleste av oss, er det no0k bare Mitchell vi kjenner særlig til. Mest fra hans samarbeid i Art Ensemble of Chicago, men også fra en ekke egne prosjekter opp gjennom årene. Slawek Janici er kjent både som musiker, filmskaper og kurator for en rekke kunstneriske prosjekter. Han var med på å starte Mózg-klubben i Bydgoszcz i 1994, og har også en periode drevet klubbens filial i Warszawa. Han har spilt og spilt både på plater og konserter med musikere som Roscoe Mitchell, Peter Brotzmann, Mark Feldmann, Kazuchisa Uchihaschi, Sainkho Namtchylak, Fred Frith, Sylvie Courvoisier, Toshinori Kondo, Nicola Hein, Nina de Heney, David Moss, Jerzy Mazzoll, Qba Janicki, Piotr Grygor og Krzysztof Freeze Ostrowski. Jerzy Mazzol blir regnet som en av de beste klarinettistene innenfor den moderne musikken i Polen. Han kombinerer elementer fra klassisk- og samtidsmusikk, og har skapt sine egne spilleteknikker, og han har vært å høre med musikere som Django Bates, Alfred Heath, Evan Parker, Jeffrey Morgan og Vytautas Labutis, ved siden av Mitchell. Yngstemann, Qba Janicki, vokste nærmest opp i klubben Mózg, og i løpet av de siste 15 årene har han spilt med musikere som Jerzy Mazzoll, Sławek Janicki, Roscoe Mitchell, Tomasz Sroczyński, Toshinori Kondo, Peter Brotzmann, Kris Wanders eller Fred Frith.
Vi får ni relativt fritt improviserte «strekk», hvor man spesielt legger merke til kommunikasjonen mellom Mazzol og Mitchell. Det starter med bassklarinett, langt der nede i undergrunnen, sammen med skarptromme, i en slags dronelignende sekvens, hvor musikerne på mange måter føler på hverandre om hvor man skal bevege seg. Og fra undergrunnen stiger musikken oppover ettersom bassen kommer inn og de tre legger grunnen for Mitchells inntreden i kvartetten. Og i det de første tonene kommer fra Mitchell, er vi straks inne i et musikalsk landskap som han kjenner svært godt fra sine mange år i Art Ensemble of Chicago og sine egne «frittgående» prosjekter.
Og siden dette er en livekonsert, slipper vi å få lange tirader med forklaringer om låtene. Her går det meste i ett. Bassens ostinatspill vedvarer langt utover i settet, og det er, i hovedsak, kun omgivelsene som endres. Men det endres ikke mye. Men musikken vokser, senkes ned igjen i undergrunnen, hentes opp igjen og vokser, og ved å følge platen nøye fra start til mål, får man et unikt innblikk i denne konserten som gjør noen med en. Mazzols klagende metalklarinettspill er fascinerende, og i det den setter inn, virker det som om bassist Janicki vil endre temperatur, og de kommer enda nærmere Art Ensemble of Chicago i deres frieste sekvenser.
Etter hvert synes jeg vi kan merke en viss struktur i det som serveres. Enten det er musikerne som har «funnet hverandre», eller at det er mine ører som er blitt kalibrert inn på kvartettens nivå. Men det låter utrolig tøft innimellom. Det er nesten umulig å ikke få noen «strekk» hvor musikken i slike tilfeller stopper litt opp, og en eller flere av musikerne må «starte på nytt». Men jeg synes ikke det er for mye av det her. Det virker som om de fire klarer å få en fin utvikling i spillet og de frie improvisasjonene, og med Janickis bass som hele veien holder det sammen, blir dette en spennende, musikalsk opplevelse. Den yngre utgaven av Janicki følger «gamlefar» perfekt med fint og heftig trommespill, og de to legger virkelig et fint bakteppe for de to blåserne, som forstår hverandre svært godt.
Dette er blitt en spennende dokumentasjon over hva som foregikk i Polish Theatre denne oktoberkvelden i 2015. Og jeg er overbevist om at de som var til stede på konserten hadde en strålende aften. Og selv om dette er musikk man aller helst skal høre live, der og da, så synes jeg de har klart å overføre konsertopplevelsen svært godt til platen.
Jan Granlie
Roscoe Mitchell (s), Jerzy Mazzol (bcl, metalcl), Sławek Janicki (b), Qba Janicki (dr, perc, elec)
