Musikken som ble skapt av barytonsaksofonisten Gerry Mulligan og trompeteren Chet Baker på begynnelsen av 50-tallet, var noe helt spesielt innenfor «cooljazzen». Med Mulligans stålkontroll og fine tone i den store saksofonen, sammen med Chet Bakers fløyelsmyke tone i trompeten, var dette en ytterst særegen kombinasjon, som egentlig ikke så mange har forsøkt å etterligne. I Norge hadde man New Cool Quartet, som var litt inne i dette landskapet, og selvsagt Lars Gullins mi flere sammenhenger. Men ingen, så vidt jeg vet, har tatt skrittet helt ut, og gjort forsøk på å gjenopplive dette samarbeidet.
Nå skal man vel kanskje ikke si at kornettisten Felicity Provan, barytonsaksofonist Jan Willem van der Ham, bassisten Raoul van der Welde eller George Hadow i denne nederlandske konstellasjonen, prøver å gjennopplive dette samarbeide. Men siden de kaller prosjektet «The Mulligan-Baker Project», så er det nærliggende å tro at de gjør et forsøk.
Vi får Young og Petkeres «Lullaby For Leaves», Mulligans obligatoriske «Line for Lyons», noen låter skrevet av Van der Ham, før Mulligans «Soft Shoe», Bakers «Freeway» og Blackburn og Suessdorfs «Moonlight in Vermont», før de avrunder med Van de Hams «Bypass». Og innimellom kan det låte relativt likt de to heltene.
Men husk at denne kvartetten kommer fra Nederland, og nederlandske musikere er ikke som andre musikere. Det starter relativt «røddig» med «Lullaby of the Leaves» og starten på «Line for Lyons», for de på nederlandsk vis, skjærer brutalt ut til høyre, og maltrakterer den fine låta, og lager noe helt annet av den. Plutselig er de langt inne i freejazzen, og herjer med Mulligan- og Bakers ettermæle på en morsom måte.
Og derfra og ut, får vi en salig blanding av streit cooljazz, godt blandet med litt be-bop, men mesteparten av tiden blir vi tatt med inn i freejazzavdelingen, uten mulighet for å stikke av.
Barytonsaksofonist van der Ham har jeg sans for tonen til. Han spiller tett opp mot Mulligan der han spiller streit, mens han godt kunne vært broren til Hamiett Bluiet, når han «kliner til». Problemet her blir egentlig kornettist Felicity Provan, som jeg ikke kan like tonen til. Jeg synes tonen i hornet virker usikker i de streite partiene, mens hun fungerer mye bedre når hun kan slippe seg løs. Og kompet, med van der Welde og Hadow, gjør akkurat det de skal, og spiller fint i de streite delene, og er i stand til å slippe tøylene i de friere partiene.
Samlet sett blir dette en litt frustrerende plate å lytte til. Ideen med å blande noe av den «hippeste» musikken fra to av de mest strøkne musikerne på 50-tallet med freejazz og impro, blir for denne lytteren en litt tvilsom affære. Jeg klarer ikke helt å ta det alvorlig, selv om de gjør en fin jobb i de låtene vi kjenner fra Mulligan-Baker-samarbeidet, mens avstanden derfra til de friere strekkene egentlig blir altfor stor. Dessverre.
Jan Granlie
Felicity Provan (cor), Jan Willem van der Ham (bs), Raoul van der Welde (b), George Hadow (dr)
