I 1964 startet pianisten Helmith Zimmer, trompeteren Herbert Joos og saksofonisten Wilfried Eichorn bandet Jazz Prophets, og i januar 1965 kom trommeslageren Rudi Theilman med i bandet. Etter flere auditions, prøver og tester for å få med en bassist i bandet, endte de opp med Klaus Bühler. Da de var samlet som band endret de etter hvert navn til The Modern Jazz Quintet Karlsruhe (MJQK), og de spilte sammen i ni år under dette navnet, før de i 1974 skiftet navn til Fourmenonly (FMO). Bandet spilt mest på klubber i de sydlige deler av Tyskland, men etter hvert fikk de også spillejobber i Sveits og Nederland, og etter det også i Spania, på Kypros, i Egypt, Libanon og Frankrike.
I starten spilte de for det meste standarder i hard bop-tradisjonen, men etter hvert utviklet de bandet og soundet til å bli mer og mer over i freejazz-landskapet. De som virkelig pushet bandet over i den «nye» freejazzen var utvilsomt trompeter Joos og trommeslager Theilman.
Freejazzen i Tyskland var svært aktiv på 70-tallet. Og alle som har en viss interesse i å vite hvor Peter Brötzmann, Peter Kowald, Alexander von Schlippenbach og Albert Mangelsdorff, har sin bakgrunn fra, er det bare å lytte til hva MJQK og, FMO holdt på med.
Nå har det Vilnius-baserte selskapet NoBusiness utgitt disse to bandenes komplette innspillinger, de fleste innspilt i det nærmest legendariske Tonstudio Bauer i Ludwigsburg i Tyskland, mens noen opptak er fra livekonserter i Hannover under Jazztage i 1971.
Vi får hele historien over tre CDer, og det starter med «Trees», innspilt i studio den 10. mai 1968 med MJQK. Fem låter som tidligere har vært ute på LP, pluss en, sistesporet «Unreleased», som ikke har vært ute tidligere.
Det er tydelig at de to banda har ideene fra å ha lyttet til den «nye» musikken fra USA, med John Coltrane, Ornette Coleman og Cecil Taylor i førersetet. Men samtidig har de sine europeiske røtter i behold, og gikk på mange måter lenger i eksperimenteringen og det frie, enn i alle fall de to førstnevnte. Men Cecil Taylors nærmest legendariske band, Unit, dukker raskt opp i bakhodet.
Og det er spennende, historiske «dokumenter» vi her får innblikk i. Musikerne har teknikken og det kreative inne, og kommunikasjonen er absolutt på plass.
Det er interessant å høre trompeteren Herbert Joos adskillig tidligere en de møtene vi har hatt med han de senere årene i formeksempel Vienna Art Orchestra. Men allerede på den første plata, fra 1968, er han lett gjenkjennelig, særlig når han beveger seg opp i de høyere registerne. Han avleverer noen «pistolskudd» av noen solier, og er den som virkelig trekker dette bandet framover.
Men de andre musikerne ligger heller ikke på latsiden. På førsteplaten legger vi spesielt merke til noen ytterst friske solier fra både Bühler på bass og Theilmann på trommer, mens jeg synes Eichorn fungerer best når han spiller tenorsaksofon og ikke like godt når han plukker fram fløyta. Og Zimmers pianospill er hele tiden pågående og spennende.
AndreCDen, «Position 2000», består av tre låter, innspilt den 24. april 1970, med ett bonusspor, «Unreleased» som avslutning. Her føler jeg at de fem må ha hørt en del på hva musikerne i Art Ensemble of Chicago (AEC) holdt på med. AECs plater på det franske selskapet BYG-Actuel, så som «A Jackson in Your House», «Message to Our Folks» og «Reese and the Smooth Ones». Men i motsetning til AEC ser ikke MJQK like mye mot Afrika i sine improvisasjoner og ensemblespill.
Det er tydelig at MJQK var et typisk liveband, for på begge disse platene synes jeg det er de to liveopptakene som fungerer best. Det er i live-situasjonen at de virkelig blomstrer, selv om det heller ikke er noe å utsette på innsatsen på studio-opptakene. Men det er noe med energien som blir litt ekstra ved disse to opptakene fra Jazztage ’71 som virkelig er spennende.
I 1971 forlot bassist Bühler bandet, og de var kun de fire resterende tilbake. Men det hindret dem ikke fra å fortsette samarbeidet som Formenonly. På den tredje CDen, «Volume One», ble de to første sporene innspilt den 6. mai 1972, mens de to siste, som ble utgitt som «Eight Science Fiction Stories», ble innspilt fra 26. til 19. desember 1973 med FMO +1. Dette ekstramedlemmet var trombonisten Wolfgang Czelusta, som gled perfekt inn i kvartetten i disse sporene.
FMOs låter fungerer mer som suiter. Og det starter med «Viridiana», «Ich Und Meine Brüder», som er et multi-track opptak med Joos alene, og «Compulsion», før andresporet, som er delt inn i to deler fortsetter. Her føler jeg at de fire virkelig har funnet hverandre i den freejazzen som på den tiden var i ferd med å slå ut i full blomst. Det er noe særeget kreativt over det som serveres, og alle fire musikerne bidrar svært godt med å gjøre dette til strålende musikk. Her legger vi også spesielt merke til Theillmanns trommespill, og selvsagt Joos’ trompetspill. Og hans multi-track-avdeling låter interessant.
I de to siste «suitene», hvor Czelusta bidrar på trombone, blir lydbildet tettere og mer kompakt. I tillegg synes jeg lyden fungerer bedre her. To låter, hvor begge er delt inn i fire deler, hvor suite-følelsen blir enda sterkere enn på de to første, ikke minst takket være Czelustas medvirkning. Og særlig synes jeg sistedelen med «Dead Season», «The Beauty Without A Face», «Lucifer Is Marching In» og «Return?», på mange måter kommenterer fra tysk side, den musikken AEC gjorde på den tiden på en fortreffelig måte.
Denne trippelutgivelsen er blitt et skikkelig «must» for alle som er interessert i den tyske (og europeiske) jazzhistorien. Og selv om det vel bare var Herbert Joos som fikk et internasjonalt navn i ettertid, er de to ensemblene gode eksempler på at det skjedde mye spennende på den tyske jazzscenen på slutten av 60-tallet og begynnelsen på 70-tallet. Og det må også bemerkes at det er litt merkelig at disse to bandkonstellasjonene og musikerne, nesten aldri blir nevnt når historien om den tyske freejazzen fortelles.
Man kan lure på hva disse musikerne egentlig gjorde etter at disse to prosjektene var over. Men det får vi svar på i det fyldige coverteksten forfattet av Ernst Nebuth. Han kan fortelle at de fleste hadde jobber som andre tyskere ved siden av, selv om de fortsatte å spille, men på et helt annet plan. Rudi Theillmann var kunstkhistoriker, Wilfried Eichorn elektriker, Helmuth Zimmer var arkitekt og Klaus Bühler selger. Og alle disse yrkene skaffet vel mer penger i kassa enn å være profesjonell jazzmusiker på den tiden.
Jan Granlie
Herbert Joos (flh, tp, mellophone, piston, perc, indian fl), Wilfried Eichorn (ts, ss, bcl, fl, perc, oboe), Helmuth Zimmer (p, perc), Klaus Bühler (b, perc), Rudi Theilmann (dr, perc), Wolfgang Czelusta (tb)
