De fleste jazzinteresserte, i alle fall i Norge, kjenner til Stavanger som en norsk «freejazzby». Det var her saksofonisten Frode Gjerstad inviterte britiske musikere som den eksil-Sør-Afrikanske bassisten Johnny Dyani og trommeslageren John Stevens, bassisten Barry Guy og trombonisten Paul Rutherford i bandet Detail. Det var her han startet Circulasione Totale Orchestra, og det var her han ble mentor og læremester for musikere som Paal Nilssen-Love, Gunhild Seim, Petter Frost Fadnes og Didrik Ingvaldsen, for å nevne noen få.
Petter Frost Fadnes fortsatte til Leeds i England for jazzstudier, men har nå, i en del år, vært tilbake i «oljebyen» og fungerer her som musiker blant annet i ministorbandet Kitchen Orchestra, et av Norges mest originale, større ensembler.
Men Frost Fadnes har ikke kuttet all kontakt med det moderne, fritt improviserende, britiske jazzmiljøet. I kvartetten Mole møter han to musikere, som i alle fall jeg, innbiller meg er fra de britiske øyer, trommeslageren Paul Hession og bassisten Dave Kane, mens sistemann i kvartetten er tenorsaksofonisten Christophe de Bézenac, som høres svært fransk ut for meg. Men hvor disse kommer fra spiller egentlig ikke så stor rolle. Det viktigste er at de er i stand til å lage spennende musikk sammen med alt- og barytonsaksofonisten Petter Frost Fadnes.
Paul Hession har de siste årene vært en viktig brikke i den britiske frijazzen, med ei røys av plateinnspillinger, mens den Nord-Irske bassisten Dave Kane kanskje er mest kjent fra sitt samarbeid med pianisten Matthew Bourne, men som også har samarbeid med musikere som Evan Parker, Keith Tippett, Paul Dunmall, Elton Dean, Tony Levin, Mark Sanders og mange flere på CVen.
Saksofonisten Christophe de Bézenac var med å starte Leeds Improvised Music Assosiation, og vi husker han godt fra den hardtslående Trio VD, men han har også vært på scenen sammen med Marc Ducret, Davis Murray, Ken Vandermark, Matthew Bourne, Fred Lonberg-Holm og Chris Sharkey, for å nevne noen.
Denne innspillingen, som er gjort i Chapel FM i Leeds, starter med «fanfaren» «Albert», som mer enn tydelig nok er tilegnet saksofonisten Albert Ayler. Deretter blir det mer frittgående musikk, hvor det innimellom går unna så det «svir i veggene». Men innimellom tar de det hele helt ned, som i balladen «Boiler Ballad», som gir et fint pusterom for oss som lyttere.
Alle fire musikerne er dyktige til å kommunisere, og de er alle mer enn bra improvisatører. De er hele veien «på hugget» og har en klar felles idé om hvor de vil musikalsk. I slike sammen henger er det ikke alltid at den frie improvisasjonen fungerer like godt som her. I slike frilynte bandsammensetninger er det umåtelig viktig at musikerne har en kjemi som er samstemmig, og ofte har vi møtt slike konstellasjoner, som har sett spennende ut på papiret, men som ikke har vært like spennende i konsert- eller platesituasjonen.
Men Mole har en felles idé, og et felles mål. De vil lage frittgående musikk med mening, noe jeg absolutt synes de har fått til med denne innspillingen. Hele veien låter det tøft og energisk, og etter at stillheten igjen har senket seg i rommet, tenker jeg at platen, i stedet for kun å hete «Mole», godt kunne ha hett «Tribute to Albert Ayler» eller noe slikt. For dette er Ayler-musikk anno dagens dato, med fire musikere som kan sin fritt improviserte musikk, og som leverer en flott og spennende innspilling. Og kanskje er det snart på tide å trekke fram Frode Gjerstads jobb som mentor for store deler av det utrolig spennende frijazz-miljøet i Stavanger, som Frost Fadnes i aller høyeste grad har vært en del av! Gjerstad på sokkel på torget i Stavanger! Nå!
Jobb på Maijazza i Stavanger, kanskje? Eller på en av de andre nordiske festivalene?
Jan Granlie
Christophe de Bézenac (ts), Petter Frost Fadnes (as, bs), Paul Hession (dr), Dave Kane (b)
