Vokalisten Monica Akihary holder til i Amsterdam, hvor hun sammen med gitaristen Niels Brouwer holder det gående med duoen Boi Akih. Det har de holdt på med i mange år, men samtidig går de sammen eller hver for seg ut på noen spennende sidespor, hvor Brouwer for eksempel hjelper og produserer andre prosjekter, mens Akihary har prosjektet «Lagu Lagu» som bigeskjeft.
Som man ser av tittelen, så er dette hennes andre utgivelse med «Lagu Lagu», og med seg i prosjektet har hun gemalen Niels Brower på gitar, Joost Buis på lap steel gitar og trombone, Ernst Glerum (fra blant annet ICP) på bass og Onno Goveart (fra blant andre Kaja Drakslers prosjekter) på trommer.
Musikken er minner fra da Monica var barn på en øy i Indonesia, hvor hun syklet rundt i nabolaget med gaver som foreldrene hadde med seg hjem fra ferieturer. Å bringe med seg gaver hjem til venner og familie, var en tradisjon i dette området.
Akihary har tatt med seg sin musikalske historie og tradisjon til Amsterdam, og hun har tatt for seg opptak hun har samlet av folkemusikk laget på øyene Ambon, Saparua, Kai, Manawoka, Tanimbar, Selary og Babar fra perioden 1948-49, og latt seg inspirere til å lage den musikken vi får på dette albumet.
Musikken vi får servert, er en blanding av denne folkemusikken og jazz. Og kombinasjonen er blitt svært hørverdig. Den er på en måte hverken laget på folkemusikkens eller jazzens premisser, men Akihary (og Brouwer) har maktet å kombinere de to musikkformene på en utmerket måte.
Innimellom kan musikken faktisk minne litt om den vokalmusikken man har fått fra den portugisiske vokalisten Maria Joao, noe som, i alle fall for meg, er litt overraskende. Avstanden mellom Portugal og Indonesia er jo relativt stor, men siden Portugal overtok øygruppen i perioden 1512 til 1850, så rakk de nok å sette sine spor i historien, før nederlenderne overtok herredømmet fra 1800 til 1942, og fra 1945 til 1950.
Vi får ti komposisjoner, som alle er sommerlige og deilige. Det starter med den gyngende «Hio Hio», og før de avslutter med «Huhate», har vi vært innom en rekke vakre, duvende og swingende melodier. Som andresporet, «Angin Barat», som nesten kan høres ut som en gammel gospel, i et enkelt og flott arrangement, hvor Aliharys litt mørke stemme kommer godt til sin rett, sammen med Bouwers fine gitarspill. Denne låten er laget av deres lap steel gitar-helt Bing Leiwakabessy, eller «Uncle Bing», som de kaller han. Her får vi også en fin trombonesolo fra Buis, mens Glerum og Goveart holder tømmene i bakgrunnen.
Og slik fortsetter det med noen nydelige låter i relativt enkle, men ytterst effektive arrangementer, og jeg er rimelig sikker på at denne innspillingen vil selge godt i Indonesia og i området rundt.
Tredjesporet «Goro Goro Ne», gjøres på en sjarmerende jazzmåte, som strekker musikken inn i en slags frittgående Bill Frisell-atmosfære, mens «Manawoka Improvisation» tar lytteren med inn i et slags improlandskap, hvor stemmen til Akihary skinner.
Usigelig vakker er også «Nusaniwe Tanjung Alang», kanskje en av de fineste balladene jeg har hørt på lang tid.
Og det at de «tar det helt ut» innimellom, med freejazz, slik vi liker å høre det, før de plutselig igjen er tilbake i det lyriske og vakre, gjør platen spennende og interessant, som skiftet mellom den frie «Kole Kole» og den vakre «Hela Arumbai», skrevet av J. Pattirane, som tar oss med inn i det portugisiske igjen.
Og så avslutter de med den nydelige «Huhate», med en flott trombonesolo, som sammen med Monicas stemme er den perfekte avslutning på ei deilig plate!
Det er ingen grunn til at denne innspillingen ikke skal selge i bøtter og spann også i vår del av verden, nå når sommeren er på vei. For innspillingen er både variert og fin. Det er ingen tegn til turistifisering eller kommersialisme i det de gjør. Dette er ærlig og vakker musikk, som flere enn den mest ihuga fansen i Amsterdam bør få gleden av å høre.
Jan Granlie
Monica Akihary (v), Niels Bouwer (g), Joost Buis (lap steel g, tb), Ernst Glerum (b), Onno Goveart (dr)
