Den norske kvartetten Monicas vals, har tatt en stor sjanse med å bevege seg inn i de svenske skoger i Värmland og grave i den musikalske arven fra den delen av Sverige. Som mange vet, så var dette vokalisten og skuespilleren Monica Zetterlunds region. Derfor blir låtene på dette albumet assosiert med Zetterlund.
I Norge er det et ordtak som heter «å hoppe etter Wirkola». Det vil si skihopperen Bjørn Wirkola (født i Alta i 1943). Wirkolas mangeårige posisjon som verdens suverent beste skihopper har gitt opphav til uttrykket som ofte brukes i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig. Første gang det er registrert at uttrykket ble brukt, var i 1965 da Torbjørn Yggeseth (også skihopper og senere den som kanskje gjorde mest for at kvinnelige skihoppere ikke skulle få hoppe i store bakker) sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken. Da uttalte Yggeseth: «Selv for (Toralf) Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola».
Bandet vi møter her består av vokalist Stine Stenerud, organist Paul «Palle» Wagnberg, som her forsvarer de svenske fargene, gitarist Eirik Berg Svela og trommeslager Erik K. Jøkling. Og vi får 12 komposisjoner som mer enn noe annen forbindes med Monica Zetterlund.
Alt er helt ok gjennomført. Stenerud har en helt ok stemme, og det er ingenting å utsette på det musikalske følget. Men jeg stiller meg spørsmålet: Er det egentlig nødvendig å gjøre en plate med dette stoffet, så lenge man fremdeles får de fleste av Zetterlunds plater på CD?
Ofte får vi relativt dårlig svensk uttale, når norske vokalister skal tolke svenske tekster, og særlig merkbart blir det ofte når man gjør tekster som i mange tilfeller er skrevet for Zetterlund. Men jeg synes vi her får mer enn godkjent, svensk uttale. Og Wagnberg er en av Norges ledende organister på Hammond B3, innenfor den «streite» jazzen. De to andre musikantene gjør akkurat det de skal for å få prosjektet i havn. Helt ok spill, men ingen briljering. Innimellom swinger det fint, men det blir aldri i nærheten av originalen, dessverre.
Skal man gjøre en plate med låter som så til de grader blir forbundet med en annen artist, så må man gjøre det til en personlig plate, som ikke «covrer» denne artisten. Her synes jeg Stenerud legger seg altfor tett opp til Zetterlunds egne versjoner til at musikken blir en egen hyllest til Monica Z. Selv om orgelspillet skiller seg fra de originale arrangementene. Hele veien virker det som om vokalisten har villet ligne på forbildet, og når hun ikke når opp til Zetterlunds fanatstiske stemme, timing og innlevelse, blir det litt unødvendig for denne lytteren.
Dette er blitt en plate som sikkert fungerer i lokalmiljøet og blant venner og familie. Men å ta det ut i den store verden, for eksempel til nabolandet Sverige, er jeg ikke sikker på om vil bli en stor suksess. Det er mer enn nok vokalister i Sverige som gjør sine egne og adskillig mer personlige versjoner av Zetterlunds musikk.
Jan Granlie
Stine Stenerud (v), Paul «Palle» Wagnberg (hammond B3), Eirik Berg Svela (g), Erik K. Jøkling (dr)
