Den norske saksofonisten Kjetil Møster er en musiker som ikke gir ved dørene. Fra å ha vært kåret til verdens mest talentfulle, unge jazzmusiker, via opptredener med Røyksopp/Rpbyn, Lars Vaular og Datarock på ene siden til Bushman’s Revenge, The Core, MZN3, Zanussi Five, Action Jazz og en haug med andre prosjekter på andre siden, gjorde han i 2010 bestillingsverk for Kongsberg Jazzfestival som endte opp i dette prosjektets første innspilling, liveinnspillingen «Edvard Lygre Møster» (oppkalt etter Møsters førstefødte) i mars 2013.
Bandet, som han like godt kaller Møster! Består av musikere både fra den nyere jazzen og musikere hentet fra rockeleiren, noe som hele tiden har vært temmelig symptomatisk for Møster. Han bryr seg ikke om hvor musikerne kommer fra, bare de spiller slik musikk han vil. Hans Magnus «Snah» Ryans gitar, skulle være velkjent fra det relativt høyrøstede rockebandet Motorpsycho, hvor også trommeslageren Kenneth Kapstad tjener til livets opphold (ved siden av i bandet Grand General), mens bassisten Nikolai Hængsle Eilertsen gjenkjennes fra et utall jobber med Elephant9 og BigBang.
Over det hele styrer Kjetil Møster bandet med stor overbevisning vced hjelp av sine saksofoner. I motsetning til debuten, er «Inner Earth» tatt opp i studio hos Jørgen Træen i Duper Studio i Bergen.
Det starter med den fire-delte «suiten» «Descending into this crater», hvor bandet befinner seg et godt stykke inne i progmusikken. Spesielt synes jeg det fungerer bra i tredjedelen, «Magma Movement», hvor Møster og «Snah» har en fabelaktig kommunikasjon med barytonsaksofon (ev. bass-saksofon) og gitar, og i femtelåta, særlig den sprelske åpningen på «Tearatorn», før det hele jevner seg litt ut og Møsters monumentale tenorsaksofon kommer til sin rett. Men sett deg ned å følg sistesporet «Underworld Risk» helt ut, for her går det unna i svingene. Et mesterverk i skjæringspunktet mellom den psykedeliske rocken og hardtslående jazz, etter min mening.
Men når man opererer med låttitler som «Underworld Risk», «Mount Vesuvio», «Pountanian Debate», «Descending into this crater», «Magma Movement» og «Tearatorn», så forstår man at dette er musikk som ikke leker med lytteren.
Det hele er solid gjennomført. Det er interessant, som eksperimentell jazzmusikk, samtidig som man har mer enn ett bein inne i det psykedeliske, progressive og heavy – eller som de selv sier i presseskrivet: «Der debuten var ekstremt umiddelbar, kontant og voldsom er oppfølgeren en mer søkende, proggete, psykedelisk og sakteflytende lavaseilas mot jordens indre».
Bandet reiser for øvrig på en liten lanseringsturné i høst, hvor man kan høre dem på Blæst i Trondheim (13.09), Blå i Oslo (17.09), Sardinen i Bergen (19.09), Comsul80 i Stavanger (20.09), på Enjoy Jazz i Mannheim, Tyskland (08.10) og på den nederlandske Rumor Festival i Utrecht (09.10).
Hvis du har sans for hardtgående musikk, sakteflytende lava og hvordan det låter på innsiden av kloden, så er det bare å være tilstede, enten på en av de konsertene på lanseringsturneen, eller på «Inner Earth» mens den surrer rundt på spilleren. For dette er utvilsomt musikk man bør være tilstede i – og ikke minst: Ikke bry deg om naboer og annet! Dette er musikk som skal spilles høyt!
Jan Granlie
Kjetil Møster (s), Hans Magnus «Snak» Ryan (g), Nikolai Hængsle Eilertsen (b), Kenneth Kapstad (dr)
