Den amerikanske pianisten Myra Melford har v ært en av de viktigste pianistene innenfor den avantgardiske jazzen i USA og i verden siden 1990. Da kom hennes første plate i eget nmavn, «Jump» på selskapet Enemy. Og derfra og fram til i dag, har hun gjort et drøyt 20-talls innspillinger i eget navn, blant annet sammen med Han Bennink, Marty Erlich, Mark Dresser og Matt Wilson, Ben Goldberg og Zeena Parkins. I tillegg har hun medvirket på innspillinger med Joseph Jarman og Leroy Jenkins, og flere innspillinger med trommeslageren Allison Miller.
Nå har hun gått i kompaniskap med noen av de mest spennende, relativt unge, kvinnelige musikerne innenfor avantgardejazzen i USA, og vi møter henne sammen med saksofonisten Ingrid Laubrock, gityaristen Mary Halvorson, cellisten Tomeka Reid og trommeslageren Susie Ibarra, i 10 relativt frittgående «strekk», hvor Melford er den som styrer «skuta» og som har den fulle og hele kontrollen.
På platen har Melford latt seg inspirere både av naturelementene og kunstneren Cy Twomblys fremstillinger av naturelementene. Og at hun har satt sammen et stjerneband med noen av de kvinnelige, amerikanske musikerne vi setter mest pris på, skal hun ha stor ros for. Og hvis du befinner deg i Oslo fredag den 29. april, så er det møteplikt på Victoria, Nasjonal jazzscene, for da starter Melford & Co. Deres releaseturné.
Og det er bare å slå det fast med en gang. Dette er strålende musikk, hvor Melford tar med seg sine kreative venner inn i sin musikalske verden, gir dem relativt frie tøyler, og vi får en strålende stund med noen av våre favoritter.
Låtene har fått titlene «I» til «X», og det blir opp til lytteren å skape sine egne historier ut fra musikken, uten at de fire kommer med forslag om hva vi skal kalle låtene. Og det begynner med Melfords kreative pianospill i «I», hvor hun tar oss med langt inn i det avantgardiske på en strålende måte, før Reid kommer inn med kommentarer på celloen, og vi får en strålende duosekvens med stor energi og kreativitet. Jeg har lenge regnet Reid som en av mine cellofavoritter siden hun kom med innspillingen «Old New» på Cuneiform i 2019. Og med duoplaten «Shards and Constellations» med den britiske pianisten Alexander Hawkins, som kom på Intakt Records i 2020, pluss hennes medvirkning i det utvidede Art Ensemble of Chicago, var med på å plassere henne svært høyt på cellopallen. Etter hvert kommer også Ibarra og Laubrock inn, og det hele utvikler seg til en herlig combo. Laubrock kommer stadig vekk ut med plater hvor hun vokser og vokser som artist, og Ibarra er en av de mest kreative trommeslagerne innenfor den nyere jazzen. Og når Halvorson kommer inn, er kvartetten fullkommen.
Og slik fortsetter det. Melford legger føringene med stor tyngde og overbevisning, og de tre andre musikerne legger seg på hennes ideer, og vi får strålende musikk. Og allerede i andresporet kan vi konstatere at dette er moderne jazz, slik moderne jazz skal være.
Men det er ikke frijazz, men planlagte låter, hvor den enkelte solist får mye frihet til å levere personlig og fint spill. Riktignok får vi noen unntak, hvor det hele virker veldig fritt, som i åpningen på tredjesporet. Men de fire musikerne tar det fint inn i mer ordnede forhold, og vi får fine og spennende «samtaler», enten mellom Melford og Laubrock, hvor de andre musikerne blander seg inn i «samtalene», slik bare de kan, og det hele blir et deilig møte mellom fire musikere som forstår hverandre svært godt.
Mye av musikken befinner seg i samme tempo og landskap, men i fjerdesporet får vi en fin ballade hvor de tar det helt ned, mens de åpner relativt fritt og spennende i femtesporet, hvor Reid, Laubrock og Melford geleider oss inn i et deilig, fritt landskap.
Gjennomgående er det Melford og Laubrock som ligger fremst i lydbildet. Derfor kan jeg innimellom savne litt av Halvorsens eminente og ytterst kreative og originale gitarspill og Reids strålende cellospill, men der hvor de lurer seg fram fra bakgrunnen avleverer de utsøkt spill. Og i sjettesporet, «VI», er det Halvorson som åpner med sitt ytterst originale gitarspill, som nesten ingen gjør henne etter, med unntak av læremesteren Joe Morris. I denne låta får hun bestemme hva som skjer, og det er så vidt de andre våger seg frampå. Men Reids cellospill kommer etter hvert «krypende» sammen med Ibarras kreative trommespill, og det hele er bare så vakkert og spennende.
Men Melford lar de ikke kose seg altfor lenge. I neste spor er hun igjen tilbake i førersetet, og legger en strålende intro sammen med Ibarra. Her beveger de seg tett på noe Cecil Taylor kunne gjort, men allikevel såpass på avstand at det blir personlig og fint. Og legg merke til Ibarras heftige trommespill på denne. Det er ikke mange andre trommeslagere i dag som spiller med en slik kreativ energi. Og når Melford og Laubrock legger et tema, etter et par minutter, utvikler denne låta seg til en himmelsk, tøff improvisasjon. Så slipper Halvorsen til med fantastisk og tøft gitarspill, som nesten høres ut som en frittgående versjon av hawaii-gitar. Men det er slik Halvorson spiller. Kanskje vil noen gitarnerder ha ting å utsette på spillet hennes, men jeg elsker det. Fantastisk!
Det åttende sporet starter med klapping i et rytmisk mønster som Ibarra og Reid legger seg på og improviserer over. Dette bliver Reids låt på platen, og hennes kreative cellospill er nydelig. Så er Melford igjen tilbake i førersetet sammen med Laubrock, mens Halvorson lager sin egen kommentar, som bryter litt med det Melford og Laubrock setter i gang, og det føles som om det er Halvorson som vinner diskusjonen. Men de enes etter hvert og vi får et fint tema hvor de fire legger avgårde på en felles tur i det grønne. Og det føles som de fire danser rundt på en gresskledd slette i den reneste «Sound of Music»-stil, men med adskillig mer firhet i «kastene» enn det man fikk i filmen. Og det er Melford som styrer «friheten». Og de andre hiver seg på og vi får en strålende og frittgående sekvens, hvor pianospillet er glimrende.
Så avslutter de med den vakre «X» med usigelig vakkert pianospill fra Melford før Laubrock kommer inn og vi tas med inn i drømmeland. Reids cellospill blir nesten klassisk og glir fint sammen med Laubrocks saksofonspill. Og kombinasjonen med Reids nydelige cellospill og Halvorsons ytterst originale gitarspill, gjør dette til noe helt særpreget.
Med platen «For The Love Of Fire And Water» har Myra Melford fått med seg et knippe utmerkede, yngre musikere og sammen har de laget noe av det mest spennende som har kommet på plate hittil i år. Mesterlig, spennende, kreativt og uhyre vakkert!
Jan Granlie
Myra Melford (p, melodica), Ingrid Laubrock (ss, ts), Mary Halvorson (g), Tomeka Reid (c), Susie Ibarra (dr, perc)
