Lux Quartet, er en kvartett som ledes av pianisten Myra Melford og trommeslageren Allison Miller. I kvartetten samarbeider de med saksofonisten Dayna Stephens og bassisten Scott Colley, og vi kan med rette kalle dette en superkvartett med fire av de mest spennende jazzmusikerne fra USAs improviserende scene. Navnet Lux Quartet «er inspirert av lysets rolle i mangfoldet av livet på jorden, fra vitaliteten til solstrålene til bioluminescensen til skapninger i de dypeste hav – en suggestiv referanse til høydene og dybdene bandet søker å utforske», som det står i pressemeldingen.
Vi får åtte låter, hvor de starter med «Intricate Drift», en fin åpning hvor saksofonen ligger over trommer og piano og hvor bassen lager en fin kontrast, før Stevens får utfolde seg etter temaet, med fint spill, mens bass og trommer «holder det kreative fortet» i bakgrunn, mens Melford legger inn små innspill før hun kommer inn og overtar med en fin pianosolo. Bassen holder en stødig krus, mens trommene «leker» og pusher låten framover. Og pianosoloen til Melford er strålende i oppbygging og med det sitt velkjente, rytmiske spill, som tar pianotradisjonene inn i vår tid på en strålende måte.
Alle fire får vist seg godt fram i denne låten, og Colley avleverer en fin bass-solo, før de andre kommer nesten smygende inn igjen. En deilig åpning, som er litt «streitere» i formen enn mye annet vi har hørt fra Melford de senere årene, og Millers trommesolo, som ligger over de andre, mot slutten er utmerket.
«23 Januarys» starter med Colleys bass i «fire flate» før låten blir mer «drømmende» i det Stevvens og Meelford kommer inn, med fint trommespill i bakgrunnen, og i «Congratulations and Condulances» ledes vi fram av Stephens sopransaksofonspill, som kan minne litt om en «lys» utgave av John Coltrane, og med fint og pågående spill av Melford over fint tromme- og bass-spill, før vi får den fine balladen «Deeply Us» som starter med piano og bass, og som minner litt om noe vi fikk fra Garbarek/Stenson eller Keith Jarretts skandinaviske kvartett. Ndelig bass-spill fra Colley og pianospillet til Melford er mer lyrisk og vakkert enn jeg kan huske å ha hørt henne tidligere. Utrolig vakkert med fint bidrag fra Stephens.
«The Wayward Line» er en hurtigere sak, også her med fint bass-spill i åpningen sammen med Millers løse og fine trommespill (skal tro om hun ikke har hørt mye på Jon Christensen?) Og etter hvert får vi en fin duosekvens mellom saksofon og trommer som er strålende, hvor begge kommuniserer på et svært høyt nivå. Så kommer Melford inn med en friere solo, hvor vi gjenkjenner hennes kreative spill, som sammen med bassen gir oss en eminent sekvens som syder av modernitet og fint spill, før også Miller hiver seg på, og vi får en strålende og frittgående sekvens som koker.
Deretter følger den fine «Speak Eddie», som svinger fint, og Melford legger seg fint inn i det nesten Monk-inspirerte med en strålende solo, hvor bass og trommer følger nydelig etter i bakgrunnen. Her beviser hun virkelig hvilken kreativ og eminent pianist hun er, som takler både det frie og det svingende spillet. Stephens kommer inn og avleverer en fin altsaksofonsolo over et strålende bass-spill før Miller overtar bassrollen med fint trommespill, før alle fire går inn for «landing» på en fortreffelig måte, helt i Monk sin ånd.
«Dry Print on Cardboard» har også et snev av Thelonious Monk i seg, men det er tydelig at dette er gjort i dag og ikke på 60-tallet. Melford legger an et tema som Miller kan «leke» seg med, før de andre kommer inn, og vi får en deilig låt som både utfordrer og svinger nydelig. Fine soli, hvor vi spesielt legger merke til Colleys utsøkte og litt tunge bass-spill. Men også her får vi utmerket spill fra Melford, hvor hun tar det helt ned, før hun bygger opp en solo hvor man spisser ørene og bare nyter. Her beveger hun seg mer og mer mot det frie og ekspressive, og da temaet kom inn igjen, var det rett før pianoet eksploderte.
Så avslutter de fire denne flotte utgivelsen med tittelsporet, «Tomorrowland», som åpner med en fin pianosolo, hvor det lyriske og ettertenksomme står i høgsetet. Så kommer Colley inn og legger seg på samme lyriske nivå, og vi får en sekvens med ytterst vakkert duospill. Stephens kommer inn, og igjen får jeg en litt Jarrett-følelse med Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen. For låten kunne gjerne vært skrevet av Jarrett, selv om tonen i saksofonen er en litt annen enn den vi kjenner fra Garbarek.
Dette er blitt en nydelig utgivelse fra Lux Quartet. Det er mye «tradisjonelt» spill, samtidig som musikken absolutt befinner seg i nåtiden. Jeg overraskes litt over at Melford spiller såpass tradisjonelt innimellom. Men når hun får utfolde seg i soloene sine, får vi spill som bygger seg nydelig opp fra det sarteste sarte til et vanvittig tøft kok. Miller er en utmerket trommeslager for et slikt band, med pågående, lekent og fint spill, Colley spiller nydelig bass gjennom hele platen og Stephens leverer fremragende saksofonspill som er behersket, kreativt og fint, og som passer perfekt inn i helheten.
Jan Granlie
Myra Melford (piano), Allison Miller (drums), Dayna Stephens (alto saxophone, tenor saxophone, soprano saxophone), Scott Colley (bass)
