Vokalisten Natacha Atlas kommer fra Belgia, og musikken hennes har alltid vært en finstemt blanding av arabiske og afrikanske elementer kombinert med elektronikk. Hennes familie har røttene i Egypt, Palestina og Storbritannia, og gjennom mesteparten av sitt liv har hun reist rundt omkring i verden med utgangspunkt i sine forskjellige boplasser i Brussel, Hellas, Egypt og England, hvor de forskjellige kulturene i høy grad har påvirket henne og hennes musikk.
Ved siden av sine soloprosjekter, er hun kanskje mest kjent for sin vokaljobb i Transglobal Underground. Hun har også jobbet sammen med blant andre Sinead O’Connor, Jean Michel Jarre, Peter Gabriel, Nigel Kennedy, Sarah Brightman, Indigo Girls, Joh Wobble og Yasmin Levy.
På sin nye plate beveger hun seg overraskende mye mot jazzuttrykket, og særlig blir man overrasket i åpningssporet, «Out Of Time», som (nesten) blir en jazzlåt. Dette skyldes ikke minst, de musikerne hun omgir seg med, hvor mer enn en har bakgrunn i jazzen, blant andre den norske trompeteren Hayden Powell. Og det kommer tydelig fram at pianisten Alcyona Mick også har vært gjennom noen timer med jazzpianister før han gikk i studio med denne innspillingen. Atlas synger akkurat passe «sløret» for at dette skal låte troverdig, og bandet høres ut som de koser seg i den fine balladen som Atlas har skrevet sammen med bratsjisten, fiolinisten, vokalisten, elektronikeren, gitaristen og sound designeren Samy Bishai.
Men hun oppholder seg ikke lenge i jazzlandskapet. Andresporet, «Maktoub» er akkurat så arabisk som man forventer å få det fra Natacha Atlas. En fin låt som tar oss rett inn i en lokal, arabisk basar hvor eksotiske lukter blandet med selgernes svette river i nesa, og støynivået er høyt. Vi får en fin trombonesolo av Robinson Khoury og fin flerstemt vokal som er med på å gjøre låten troverdig.
I «Min Baad» synger hun også på arabisk, og låten er en sorgfull ballade, noe første vers forteller alt om: «a night of questions / gift me your answer’s guidance / after the death of hope / can we be?». Mange fioliner og bratsjer pluss cello og bass, med en strålende cellosolo av Ivan Hussey, før det tar seg opp igjen i «All The Madness» som er en mer optimistisk, arabisk sak, og hvor vi kjenner Atlas godt igjen. Blåserne er igjen på plass og leverer noen fine «ganger» sammen med bratsj, piano, bass og trommer. Her får vi også en fin og litt melankolsk trompetsolo av Hayden Powell som passer fint inn i helheten.
Og slik fortsetter det. Vi får «Sunshine Day» som er en slags brasiliansk solskinnslåt hvor man nesten bare savner Stan Getz’ slørete tenorsaksofon, «Lost Revolution» som er nok en sorgtung ballade hvor det virker som revolusjons-gnisten er i ferd med å forsvinne, med en av de tristeste fiolinsoloer jeg noen gang har hørt, «Inherent Rhythm» som blir en sår blanding av arabiske følelser og belgisk 90-tallspop, den litt soulaktige «Words Of A King» og den enda mer soulaktige, James Brown og Newsome-låta «It’s A Man’s World». Denne gjøres på en ytterst original måte, hvor feministen Atlas viser fram sin litt sarkastiske side med nettopp å gjøre denne låten som en slepende ballade med ei røys av strykere og helt annerledes enn de mer matcho-versjonene man er vant til å høre fra Brown og andre, før de avslutter med «Moonchild» med undertittel « – song for a tempest of our times», nok en ballade, som avslutter settet på en fin måte.
Natacha Atlas har med «Strange Days» laget en plate hvor det oser politikk fra start til mål. Hun setter mer enn en finger på det hun mener er skakkjørt i samfunnet om dagen, og hennes forakt for mye av det som skjer i verden kommer relativt tydelig fram. Men det mest overraskende på denne lytteren er hennes tette og nære forhold til jazzen, slik den ble framført på 50-tallet. Hennes vokal, når hun ikke beveger seg inn på de arabiske enemerker, er slepen og deilig å lytte til, og det er tydelig at hun har ett og annet forbilde blant jazzvokalistene fra den tiden og tidligere, uten at jeg skal trekke fram Billie Holiday.
Og kobbelet med musikere hun har invitert med inn i studio, gjør en fremragende jobb hele veien, enten det er mer rutinerte jazzmusikere eller strykere. Og det er tydelig at samarbeidet med Samy Bishai, som er medkomponist og medspiller gjennom hele prosessen, har vært god.
Jan Granlie
Natacha Atlas (v, elec sound design), Sofiane Saidi (v), Tanya Wells (v), Joss Stone (v), Samy Bishai (viola, vio, v, elec, g, sound design), Hayden Powell (tp, flh), Idris Rahman (ts, fl, cl, bcl), Robinson Khoury (tb), Alcyona Mick (p), Andy Hamill (b), Asaf Sirkis (dr), Laurie Lowe (dr), Oli Savil (perc), Oli Langford (vio), Emma Smith (vio), JennyMay Logan (vio), Gillan Cameron (vio) Sally Jackson (vio), Mandy Drummond (viola), Vincent Greene (viola), Ivan Hussey (c), Chris Worsey (c)
