Den svenske bassisten Joel Grip har vi tidligere hørt med flere svenske konstellasjoner, som det fine bandet Je Suis!, samt noen franske. De franske kom til da han holdt fortet i Paris, og de svenske før han hadde rømt landet for et mer europeisk levesett.
Nå bor han i Berlin, hvor han dyrker sin versjon av den frie musikken, sammen med både kjente og ukjente musikere fra byen, en by som de senere årene har utmerket seg som en solid smeltedigel for moderne jazz i Europa.
Med bandet neuköllner modelle kom det først en LP, som jeg tror, på en eller annen merksnodig måte, havnet under radaren i salt-peanuts-redaksjonen. Men den nyeste, som ikke er helt ny, har surret og gått på CD-spilleren en tid. Problemet har bare vært å finne ut hva man skulle skrive om dette «verket». For det er et «verk». «sektion 3 – 4 og 5» på en CD, og «sektion 5 – 6» på den andre.
Og det er en skam at vi ikke var tidlig ute med denne anmeldelsen. For her møter vi musikere vi mer enn gjerne hører. Pianisten Alexander Von Schlippenbach, saksofonisten Bertrand Denzler, trommeslageren Sven-Åke Johansson og bassisten Joel Grip. Mer spennende enn dette, får du det nesten ikke fra Berlin og Tyskland.
For unge Grip, må det ha vært en ønskedrøm å få lov til å musisere med denne gjengen. Det samme må det ha vært for Denzler, som begge kunne vært sønner av de to veteranene, og forbilder for de fleste som holder på med denne type musikk.
De fem strekkene vi får på disse to CDene, er hele veien spennende. Det virker som om det ofte er Grip som tar føringen i hvordan strekkene som utformes, sammen med Von Schlippenbach. Pianisten som på mange måter er etterfølgeren etter Thelonious Monk og Misha Mengelberg, og som med humor og innlevelse legger forholdene perfekt til rette for de andre musikerne. Andre steder er det trommeslageren Sven-Åke Johansson som tar styringen, kanskje mest der han synes at det må skje noe drastisk. Hans spill er, etter min oppfatning, temmelig originalt. Han kan hamre løs som en Han Bennink, før han i neste øyeblikk befinner seg i Paal Nilssen-Love-land eller i landskapet hvor Hamid Drake ferdes. Før han plutselig bryter og kommer med noe overraskende.
Saksofonisten Bertrand Denzler virker som en litt søkende sjel i dette selskapet. Han tør liksom ikke helt slippe seg løs, kanskje på grunn av respekten for de to veteranene, mens Grip er helt framme på tuppa, og støtter og kommenterer som skulle han ikke gjort annet.
«Sektion 3 – 7» med Neuköllner modelle, er blitt en ytterst spennende innspilling i det frittgående jazzlandskapet. Vi får høre musikere som samarbeider over generasjonsene, og som leverer strålende freejazz, som fungerer hele veien. Og ettersom de fire musikerne finner hverandre skikkelig, så leverer alle fire strålende, kreativ og spennende musikk, på sin helt egen måte.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Bertrand Denzier (s), Joel Grip (b), Sven-Åke Johansson (dr), Alexander Von Schlippenbach (p)
