I forbindelse med Duke Ellingtons 100-årsdag i 1999, fikk den danske bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen og den amerikanske pianisten Mulgrew Miller muligheten til å treffes for å gjøre et studio-opptak for selveste Bang & Olufsen. Ideen kom fra Per Arnoldi, og studioplaten ble laget, og er etter hvert blitt et aldri så lite samlerobjekt.
Dette var første gang NHØP fikk muligheten til å spille med Mulgrew Miller. Han kjente til hans musikk fra før, men de hadde aldri tidligere spilt sammen.
Dette var på en tid da begge var på høyden musikalsk, og selv om de kom fra svært forskjellig bakgrunn, så fant de hverandre musikalsk på en fremragende måte. NHØP var oppvokst i et høyskolemiljø, og hadde fått den danske sangskatten inn i blodet fra fødselen av.
Mulgrew Miller vokste opp som barn av plantasjearbeidere i Greenwood, Missisippi, med røtter innenfor gospel og det rasistiske USA.
Fra første møte oppsto en nær kontakt, og det var tydelig at de musikalsk passet perfekt sammen.Men siden Miller var i Europa, fikk de også spillejobb på North Sea Jazz Festival i Den Haag i Nederland, og konserten den 15. juli 2000 ble tatt opp av den nederlandske nasjonalradioen, og er nå ute som dobbeltalbum på Storyville-selskapet.
Det hele starter med Benny Golsons «Whisper Not», og før de avslutter med Tizol og Ellingtons «Caravan», er de innom «Sopisticated Lady» (Ellington), «Mood Indigo» (Bigard – Ellington), «All The Things You Are» (Kern), og «Take The A Train» (Strayhorn) på førsteplaten, før man går over på «I’m Old Fashioned» (Kern), «In My Solitude» (Ellington) og «Autumn Leaves» (Prévert – Kosma).
Siden dette er innspilt live på North Sea Jazz, så var jeg i utgangspunktet skeptisk til lydkvaliteten. For på dennne megafestivalen har man sjelden eller aldri tid til de helt store lydprøvene. Men allerede på åpningssporet feies all skepsis til side. For lyden er upåklagelig hele veien. NHØPs bass klinger akkurat slik den skal, og Millers piano er av studiokvalitet.
Og musikken er hele veien strålende! Det viser seg at NHØP og Miller er den perfekte kombinasjonen for et slikt duoprosjekt. De viser hele veien respekt for hverandre, men uten at de på noen måte legger bånd på seg av den grunn.
Settet inneholder godt gjennomspilte standarder som alle med en viss interesse for jazz kjenner godt fra før, og som disse to tolker på aller beste måte.
Vi får selvsagt noen frapperende bass-soloer fra NHØP, hør for eksempel på hans spill på «Mood Indigo», og flott, lekent og kreativt spill fra Miller.
Det er klart at NHØP nesten tar litt luven av Miller med sitt fantastiske spill innimellom, men jeg tror ikke dette hadde blitt like spennende om begge hadde rast avgårde i samme stil som NHØP. Hør for eksempel på avslutningssporet «Caravan». Det kan nesten ikke gjøres bedre!
Men det er ikke snakk om at den gode danske raser avgårde hele tiden. I de fleste låtene holder han seg pent og pyntelig på matta, og støtter opp under Millers fine spill slik nesten bare han kan.
Noen av låtene fremføres på en ytterst original måte, hør bare på innledningen på «Take The A Train». Vakkert!
På alle låtene, som varer fra den 7:45 til 14:35, får begge annledning til å strekke ut og virkelig «dyrke» hver låt, og få ut alt de vil med hver eneste standard. Men uten at det virker ett eneste sekund for langt.
I det hele tatt, så er dette blitt en perle av en duoplate, fra to musikere som vet hva de holder på med, og som gjør noen strålende versjoner av de gamle slägerne. Fagfolk på øverste hylle, og et must for alle med to ører!
Jan Granlie
Mulgrew Miller (p), Niels-Henning Ørsted Pedersen (b)
