Den italienske gitaristen og komponisten Nicolò Francesco Faraglia er født i 1992, og begynte, som så mange andre, å spille gitar i 11-års alderen. Etter å ha studert klassisk gitar en bachelorgrad på Siena Jazz, hvor han studerte med Roberto Cecchetto, Stefano Battaglia, Mirco Mariottini, Silvia Bolognesi og andre. I 2017 spilte han i Chigianas musikkfestival «Tradire», med Mirco Mariottini, Giovanni Falzone og «The new borders ensemble». Fra 2017 til 2019 deltok han i de permanente musikalske forskningslaboratoriene til pianisten Stefano Battaglia, og i august 2019 ble han en del av Battaglias ensemble «Tabula Rasa».
Nå er han ute med sin soloplate Kissós, som på gammelgresk betyr eføy, og sammen med han møter vi bassisten Gabriele Ebangelista og trommeslageren Nicholas Remondino. Alle de ni komposisjonene er gjort av Faraglia, og jeg hadde forventet meg en form for typisk, italiensk, machojazz, fremført av tre musikere med høyt testosteronnivå, men måtte revurdere mine oppfatninger allerede etter noen få sekunder av åpningssporet «Dithýrambos», hvor vi får et litt søkende og lyrisk lydbilde med Faraglias gitar i front, ikke så veldig fjernt fra noe av det vi har hørt med Jim Hall – kanskje i en litt modernisert utgave.
Og slik er egentlig hele platen. Moderne, lyrisk og fint spill fra tre ettertenksomme musikere, hvor særlig samspillet mellom Faraglia og Evangelista fascinerer. Remondinos trommespill har en tendens til å ville få litt mer «krutt» inn i musikken, og det virker som han stadig forsøker å få de andre med på mer energisk musisering, uten å nå så lett fram.
Innimellom får man også følelsen av at kapellmesteren har lyttet til både Bill Frisell, og kanskje spesielt på danske Jacob Bro – for det er mye i gitarspillet som ligger relativt tett på – særlig Bro. Og Faraglia er en utmerket gitarist, som holder seg i det lyriske (nesten) hele veien. Og han blir godt fulgt opp av Evangelistas fine bass-spill, og med Remondinos mer energiske og pågående trommespill, blir musikken mer enn bare pur og ren lyrikk, han blir en slags sparringspartner og en slags kontrast til de to andre, noe som gjør platen godt.
Dette er blitt en ettertenksom og fin innspilling, hvor jeg kanskje kunne ha tenkt meg litt mer variasjon, men de tre musikerne har funnet sin stil og sitt musikalske landskap som de dyrker, og det gjør de på en fremragende måte.
Jan Granlie
Nicolò Francesco Faraglia (g), Gabriele Evangelista (b), Nicholas Remondino (dr)
