Saksofonisten Angelika Niescier kommer opprinnelig fra Polen, men flyttet til Tyskland i 1981, og har blitt der siden. Siden 2000, da hun startet sitt første ensemble, har hun vært en svært aktiv musiker i den tyske jazzen, også med noen avstikkere til USA, men er mest å høre med tyske musikere som Julia Hülsmann, Laia Genc, Joachim Kuhn og Gerd Dudek, men også med Tyshawn Sorey, Thomas Morgan, og nå, med denne kvartetten, som med denne innspillingen debuterer på det portugisiske selskapet Clean Feed.
At hun skulle utgi plate på Clean Feed, var for undertegnede noe av en overraskelse. For hennes spillestil og jazzstil, ligger et godt stykke fra det vi er vant til å få fr5a selskapet. Men med Pedro Costa ved roret, så vet man aldri hvor ferden går.
Nå vet jeg ikke om dette er et rent «kollektiv», eller om det er Nieciers band, men det spiller egentlig ingen rolle. Vi hører Niescier på altsaksofon, Denman Maronet på noe de kaller hyperpiano, James Ilgenfritz på bass og Andrew Drury på trommer. Av disse er det egentlig bare Niescier og Drury jeg kjenner fra før, med Drury som en av de virkelig «up and coming»-trommeslagerne som den senere tiden har dukket opp på jazzarenaen.
Komponeringen av de åtte låtene på albumet er gjort av de enkelte musikerne, og to er gjort av de fire i fellesskap. Det høres veldig ut som et rent kollektiv, hvor alle fire har et eget ansvar for å bringe god musikk på bane.
Det starter med typisk Niescier-altsaksofon på Ilgenfritz’ «Harkinish», hvor spesielt Niescier og Ilgenfritz får vist seg fram, og jeg tenker umiddelbart på Henry Threadgills fine AIR-trio. Men låta klarer ikke helt å feste seg. Deretter følger den morsomme «Selonica» skrevet av pianist Maroney, og er en litt «hengslete» og bakoverlent sak, som ramler litt avgårde på en ytterst sjarmerende måte, hvor alle musikerne henger litt etter, men som swinger upåklagelig, på en litt morsom måte. Her lager Maroney et fint lite tema, som Niescier leker seg over, og som viser henne fram som en spennende saksofonist, ikke ulikt Henry Threadgill i sine velmaktsdager.
Den kollektive «Strip Mind» følger, og er nok sikkert en låt som er skapt der og da i Park West Studios, og er en frittgående sak, som dessverre ikke fester seg altfor mye. Ilgenfritz sin «Heterosemica» er det derimot mye mer «munn og hale» på, selv om man også her går litt utenfor komfortsonen, og beveger seg inn i det litt fritt improviserende, særlig i noen bass-breaks i starten. Men låten er nøye nedskrevet, med et fast tema som holdes fint hele veien. Her minner Niesciers spill litt om salige Arthur Blythe, selv om hennes tone i altsaksofonen ikke er like skarp som hos Blythe.
Den kollektive «Epemera Obscura» er neste, også en fri sak i avdelingen for frittgående ballader, og som ikke fester seg nevneverdig, før Niesciers «Imprint 2» følger. Dette er platas lengste spor, som klokkes inn på 17:10, og viser til fulle også hvilken god balladetolker Niescier er. Og selv om hennes tone i altsaksofonen ikke er like spennende i balladene som i de mer «up tempo»-låtene, så har hun ideer nok til å gjøre seg interessant. Men i en såpass lang låt, har det en tendens til å stoppe litt opp, når det gjelder interessen, selv om låta vokser litt i intensitet gjennom de drøyt 17 minuttene. Men musikerne får god tid og plass til å vise seg fram, men, som sagt, det blir litt for stillestående for denne lytteren.
Trommeslageren Andrew Drurys eneste bidrag som komponist, er låta «Ballard Compound, som man nesten kan høre er gjort av en trommeslager. Her er trommene dominerende, på en spennende måte. Låta er rytmisk spennende, særlig fordi Drury og Ilgenfritz gjør sine greier, mens Niescier og Maroney holder på med litt andre greier. Men det hele møtes på en fin måte og blir en av platas fineste spor.
Så runder de av med den kollektive «Core Text», som blir litt for gjort der og da, til at jeg lar meg rive altfor mye med.
Denne innspillingen er spennende i enkelte øyeblikk, men dessverre litt kjedelig litt for lenge. Men i de beste låtene synes jeg det swinger fint og interessant, men det gjelder dessverre ikke gjennom hele innspillingen.
Jan Granlie
Angelika Niescier (as), Danman Maroney (p), James Ilgenfritz (b), Andrew Drury (dr)
