To hardcore-tilhengere av fri improvisasjon fra forskjellige generasjoner møtes for en improvisert eksplosjon. Cellisten Günter Christmann er født i Polen, men har base utenfor Hannover i Tyskland, og har røtter tilbake til starten av europeisk improvisert musikk, da han spilte trombone i Rüdiger Carl Inc., trioen som ga ut King Alcohol på FMP i 1972, samt grupper ledet av Peter Kowald, Alex Schlippenbach og andre. Christmanns personlige buespill trakk ham bort fra frijazz og dypere inn i en slags improvisert kammermusikk, som han utforsket i detalj med sitt ensemble Vario og som medlem av King Übü Örchestrü, samt i en omfattende samling solo- og duoplater på Moers-etiketten.
Den unge, svenske gitaristen Niklas Fite har, på kort tid, utviklet seg til en spennende gitarist i landskapet til John Russell og Derek Bailey. Han er en mye benyttet gitarist i hjemlandet og på de «friere» klubbene i København, og vi har hørt han med Raymond Strid, Sture Ericsson, Joe Williamson, Sven-Åke Johansson og Margeux Oswald, for å nevne noen. Han er sønn av Stockholm-gitaristen Andy Fite og var elev av den britiske gitaristen John Russell, som Christmann jobbet mye med.
Den 5. og 6. mai 2019 hadde de et treff i Langenhagen i Tyskland, hvor de spilte inn de åtte frittgående strekkene vi får på platen Insisting. De starter med «exhalation», og umiddelbart oppdager vi at dette ikke er en vanlig gitar og celloplate. Her er det fri improvisasjon og spill på en måte som ligger et langt stykke unna bluesskalaene eller gitarjazz slik vi kjenner det fra historien fra Charlie Christian, via Wes Montgomery og Jim Hall til Pat Metheny, Bill Frisell og alle de andre vi er mer vant til å lytte til. Men det vil ikke si at den musikken vi får servert her ikke er vel så interessant.
På de åtte sporene går gitaren og celloen nesten lover i hverandre og i hverandre. Det er lydopplevelser og kommunikasjon mye mer enn melodiske tonerekker, men yttersts fascinerende bruk av både gitar og cello som skaper interessante bilder.
Det er umulig å plukke ut noen favorittstrekk, for alle improvisasjonene er spennende, og helheten de to skaper ved å gi oss «nye» innfallsvinkler til de to instrumentene, er det som sitter sterkest igjen etter å ha lyttet på sporene noen ganger.
Et spennende møte!
Jan Granlie
Niklas Fite (guitar), Günter Christmann (cello)
