Da jeg fikk denne platen i posten, og kun så coveret, var jeg, utfra coverbildet, overbevist om at dette var en plate med jazzrock i den gamle 70-tallstradisjonen. Men der tok jeg skammelig feil! Den tsjekkiske pianisten Nikol Bóková er en musiker som er innom mange musikksjangere. Hun jobber mye med klassisk musikk, og her spenner interessen fra barokk til samtidsmusikk. Hun er utdannet klassisk pianist og kombinerer elementer av jazz, klassisk musikk, pop og minimalisme inn i sine komposisjoner.
På hennes nye plate, «Promethus», samarbeider hun med Radek Boborák på franskhorn, David Dorůžka på gitar, Jaromir Honzák på bass og Michel Wierzgon på trommer. Vi får servert ti komposisjoner, som alle er gjort av Bóková, og det er lett å høre at hun har en bakgrunn fra det klassiske i komposisjonene. Særlig fordi franskhornet er relativt sentral i lydbildet, men også i den mer romantiske måten låtene er skrevet på. Men ved siden av franskhornet er det gitaren og pianoet som spiller hovedrollen. De andre er mest med for å fylle ut og gjøre dette lettere tilgjengelig.
Jeg er relativt overbevist om at Boborák også er klassisk skolert. For det er ikke mye fri improvisasjon i det han leverer. Men hele veien er det strålende spill, fra et instrument man ikke hører så ofte i jazzsammenheng, i alle fall ikke som solistinstrument. Og gitaren til Dorůžka låter fint i sammenhengen, og ikke så veldig fjernt fra for eksempel Pat Metheny. Og i de sekvensene hvor man beveger seg inn i det mer rytmiske og «rocka» swinger det fint av bandet.
Men dette er i hovedsak romantisk, jazzrelatert musikk fra en dyktig pianist og låtskriver, som med sin klassiske bakgrunn bruker denne kunnskapen til å lage helt ok og vakker jazzmusikk som ikke stikker noe sted. Det er kun behagelig å lytte til, noe man kan si om en rekke pianister som kommer med plater i disse tider.
Og det er også ett av hovedankepunktene mot Bókovás musikk. Det blir litt for lite originalt. Det beveger seg altfor tett på altfor mange dyktige, europeiske pianister, og blir aldri slik at vi sperrer opp ører og øyne over det som serveres. For jeg er overbevist om at Bóková er i stand til å komponere adskillig mer spennende musikk enn dette. Selv om det er ytterst sjarmerende med kombinasjonen med franskhorn i front i de stillere partiene. Men selvsagt er det originalt å bruke franskhorn i en slik sammenheng, hvor trådene til den klassiske musikken nesten blir for stor.
Men det er godt å oppdage at det også finnes oppegående jazzmusikere i Tsjekkia. Det er jo ikke akkurat et land som har overstrømmet verden med kvalitetsjazz de senere årene. Og med litt rettledning fra andre, og mer erfarne, jazzeksperter, tror jeg Bókov´er en artist vi kan få mye glede av fremover.
Jan Granlie
Nikol Bóková (p), Radek Boborák (frh), David Dorůžka (g), Jaromir Honzák (b), Michel Wierzgon (dr)
