Den norske trompeteren Nils Petter Molvær har jeg fulgt nesten siden han begynte å spille jazz, sammen med blant andre saksofonisten Tore Brunborg for mange, mange år siden. Han kom fra det utrolig frodige korps- og musikermiljøet i Langevåg på Nord-Vestlandet, og havnet på Jazzlinja i Trondheim, hvor han raskt markerte seg. Deretter havnet han i «superbandet» Masqualero, sammen med Brunborg, Jon Balke (p), Arild Andersen (b) og Jon Christensen (dr), før han fikk æren av å gjøre bestillingsverket «Labyrinter» for Vossa Jazz i 1990. Inspirasjonen til dette verket hentet han fra den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges’ noveller. Dette var starten på det som etter hvert skulle bli platen «Khmer», hvor Molvær (ved siden av Bugge Wesseltofts New Conception Of Jazz) var med på å revolusjonere den norske jazzen.
Deretter turnerte Molvær med «Khmer» noen år, han spilte med vokalisten Sidsel Endresen og rockesangeren Anne Grete Preus, og han starter flere egne band.
Mange syntes han stoppet litt opp i utviklingen etter «Khmer», og han forsøkte seg med en rekke forskjellige prosjekter, senest i trio med gitaristen Stian Westerhus og trommeslageren Erlend Dahlen.
Nå er han på plass med nok et band, og denne gangen tar han musikken enda lenger enn tidligere. Mest på grunn av at han har med gitaristen Geir Sundstøl, som tilfører musikken en mer «publikumsvennlig» retning. Nå er det elementer fra Americana og country, som blander seg inn i Molværs Jon Hassellske måte å spille trompet på.
Det starter med pedal-steel-gitaren til Sundstøl, og jeg er overbevist om at flere blodfans allerede her vil sette rødvinen i halsen. Men gi dem tid. Etter bare noen små strakser, åpenbarer Molværs nye musikk seg, og det er virkelig noe nytt han kommer med. Sundstøl fremstår raskt som den viktigste «nyskaperen» i musikken, som i stor grad er laget av Molvær og bassisten Jo Berger Myhre.
I likhet med for eksempel Jan Garbarek, har ikke Molvær endret vesentlig på sin spillemåte på mange år. Han har et nært forhold til trompeteren Jon Hassell, og på noen av hans tidligere plater, har jeg hatt en følelse av at det ble litt for mye Hassell i spillet og innpakningen. Men her skjer det noe nytt. Og det virker som Molvær trives godt i sitt nye selskap.
Ved siden av Molvær og Sundstøl, er det trommeslageren Erland Dahlen som utmerker seg mest. Men bak på scenen, litt usynlig, holder bassist Jo Berger Myhre den komplette kontrollen på hva som skjer, uten at han stikker seg fram i særlig grad. Men det trenger han heller ikke. Han er lokføreren i bandet, og legger forholdene perfekt til rette, særlig for Sundstøl og Molvær.
Vi får ni komposisjoner, pluss et bonusspor, og hele veien er dette en reise i usedvanlig vakker musikk, som tar Molvær og hans medmusikanter (og oss lyttere) ut på en vakker jordomseiling med solgangsbris, uten et sekund uvær og storm.
Jeg hørte bandet på festivalen Musica Sulle Bocche i den vakre byen Santa Teresa Gallura på Sardinia, foret par uker siden, (les anmeldelsen her: https://salt-peanuts.eu/consert/steinroysa-neri-bakken/), og på mange måter ble jeg satt litt ut av hvor vakkert det var. Solen hadde gått ned, lyselementene på veggene på og rundt kirka som var så til de grader tilpasset musikken, var med på å gjøre denne konserten til en himmelsk gledesstund.
Og nå er platen her, og det er bare å lene seg tilbake å nyte. Og hvis dette ikke blir en suksess, så skal jeg love å spise en av hattene til kollega Johan Hauknes! Strålende og nok en milepæl i den norske jazzen fra Nils Petter Molvær!
Jan Granlie
Nils Petter Molvær (tp, elec, v, loops, handclaps), Geir Sundstøl (g, bjo, handclaps), Jo Berger Myhre (b, g, synth, elec, radio and noises, handclaps), Erland Dahlen (dr, perc, handclaps)
