Blow Out er en klubb og festival for improvisert musikk av alle slag på Grünerløkka i Oslo. Med tilhold på MIR/Lufthavna (tidligere Oslo Jazzhus), er det begrenset med plass til så altfor mange publikummere, men hver uke pluss en kort uke i august, fylles stedet opp med noen av verdens ledende frittgående musikere og publikum.
I forbindelse med festivalen i fjor høst, eller var det i forbindelse med konsert nummer 100, utga de denne trioskiva, med to av hovedmennene bak prosjektet, pluss den britiske guruen Steve Beresford.
To låter, eller strekk, «Blow» og «Out!», hvor den første er en trommeduo mellom Nilssen-Love og Liavik Solberg, mens den andre er med Beresford i et opptak fra Café OTO i London.
I de senere årene er det flere og flere trommeslagere som utgir rene trommeplater. For mange er det i utgangspunktet et problem, siden man forbinder trommer med å være et kompinstrument. De rene melodiene forsvinner, og ofte kan dette bli plater som musikerne utgir for å vise hva de egentlig er i stand til å gjøre bak et trommesett.
Men det synes jeg ikke er tilfelle i førstesporet «Blow». Nilssen-Love og Liavik Solberg lytter til hverandre hele veien, og utfyller hverandre i stedet for å gå i veien for hverandre. Det tyder enten på store, utstående ører i elefantklassen, eller at de kjenner hverandre ut og inn.
Her er det åpenbart det siste som er tilfelle. Dette er to musikere som har kjent hverandre i mange år, og som har hørt mye på hverandre, ikke minst gjennom flere år på Blow Out.
Andresporet fortsetter litt i samme spor som åpningen. Men med tilførselen av Beresfords elektronikk og lyder fra alle mulige objekter, så endres lydbildet en hel del. Og selv om det er spennende nok å høre de to trommeslagerne boltre seg i hverandres selskap, så skaper det en helt ny stemning med Beresfords lydunivers.
Men dette blir en plate for blodfansen. Dette er musikk man skal høre på klubb, men siden begge låtene har bra lydkvalitet, så kan musikken også nytes i godstolen. Og hvis man kjører lyden opp i den styrken den fortjener, så er jeg ikke helt sikker på hva naboene vil si, men det får de bare leve med.
En gang uttalte Pat Metheny, etter å ha spilt med Nilssen-Love på Moldejazz: «Paal for Presiden!». Jeg er ikke helt sikker, men om så var tilfelle, så ville styringen av Norge blitt mye morsommere, og med «bråkmakeren» fra Stavanger på det kongelige slott i Oslo, kunne vi fått en rad med spenstige frijazzkvelder i plysjen i enden av Karl Johansgate.
Jan Granlie
Paal Nilssen-Love (dr, perc), Ståle Liavik Solberg (dr, perc), Steve Beresford (elec, Objects)
