Den svenske saksofonisten Nisse Sandström, ble født den 13. mars 1942, og forlot denne verden den 8. september 2021. Han var en av Sveriges ledende jazzsaksofonister, og hadde stor innvirkning på en rekke av dagens, relativt unge, svenske jazzmusikere. Han var å høre i band som Birka, Red Mitchell Quintet, Jazz Incorporated, Summit Meeting med mange flere, men at han startet som en relativt heftig frijazzmusiker, hadde jeg rett og slett ikke regnet med.
Plateselskapet Caprice har nå satt saksofonisten Mats Gustafsson til å grave i gamle taper og opptak, for å sette sammen en serie med plater som skal speile den nyere, svenske jazzhistorien. Og da vvar det kanskje naturlig å starte med Nisse Sandström og hans Group, bestående av trompeteren (og cellisten) Mats Hagström, fløytisten, pianisten og C-melodisaksofonisten Björn J:son Lindh, trommeslageren Erik Dahlbäck og bassisten Bengt «Bella» Linnarsson, i opptak fra Historiska Museet i Stockholm den 9. februar 1966, Sveriges Radio i desember 1965 og fra Dans Inn på Gröna Lund i Stockholm den 24. juli 1967.
I tillegg til overraskende frisk musikk får vi gode liner notes fra Gustafsson, samt det siste intervjuet som ble gjort med Sandström og Dahlbeck i juli 2021. Alt pakket inn i ett av de mest delikate LP-covere jeg har hatt i hendene på svært lang tid (designet av Jonas André).
Men det er musikken som serveres som er det viktigste og, ikke minst, mest overraskende. Jeg har hørt Nisse Sandström flere ganger, blant annet sammen med Jazz incorporated og flere mer eller mindre faste, norske band og med Jan Erik Vold. Men at han på midten av 60-tallet opererte som en ytterst frittgående saksofonist, kom som en stor overraskelse.
Men her møter vi han sammen med et heftig lag med likesinnede, og fra åpningen «Partita per pianoforte» skrevet av Arne Ericsson, er dette musikk i nærheten av det vi fikk fra for eksempel Albert Ayler på den tiden. Han flyttet til Sverige i 1962, og ble boende i landet i ett år. Dette var jo fra en tid da jazzen i Skandinavia var i forandring. Det var relativt vanskelig for amerikanske musikere å få gjennomslag for musikken sin «over there», så mange reiste til Europa. Don Cherry flyttet til Sverige, George Russell var i Skandinavia i lengre perioder, Cecil Taylor besøkte Sverige i 1962, og det samme gjorde New York Contemporary Five (1963) og Ornette Coleman (platene At The Golden Circle volum 1 og 2, innspillt 3. og 4. desember 1965, og utgitt på Blue Note Records). Og det var på restauranten Gyllene Cirkeln det foregikk. Og selvsagt ble flere av de unge, svenske musikerne påvirket av disse besøkene, og sugde til seg alt de kunne fra disse musikerne som kom til landet med sin helt nye musikk.
Og på denne utgivelsen har Mats Gustafsson virkelig gravd seg ned i en historisk gullgruve med musikk, og funnet fantastiske opptak med denne gruppen. A-siden (det er selvsagt LP, det er tross alt diskoholikeren og platesamleren Mats Gustafsson som er geologen her) inneholder «Partita per pianoforte», som var et grafisk partitur, som hadde forsvunnet, hvor Albert Ayler lurer i krokene. Her er det ytterst heftig spill fra bandet, med Hagström og Dahlbäck som sparker i de fleste retninger over J:son Lindh og Sandströms saksofoner. Og det er spennende å høre, spesielt Björn J:son Lindh når han spiller noe annet enn fløyte, som han ble mest kjent for senere blant annet med platen Cous Cous på 70-tallet, og som «alle vi» som studerte den gangen hadde i samlingen (man visste jo aldri når man skulle sjarmere en person av det annet kjønn, og hadde bruk for en plate som dette). Og med Dahlbäcks insisterende og pågående trommespill, blir dette en solid åpning på en svært interessant plate. Mot slutten av låta er det nesten som om Albert Ayler (eller Don Cherry) har tatt plass i bandet, og leder oss fint over til Sandströoms «Vår i Danmark».
Nå har jeg opplevd sju forår (eller vårer) i Danmark, men aldri har jeg opplevd det slik som Nisse Sandström opplevde det. Fritt fløytespill over saksofon i et svært Don Cherry-aktig landskap, hvor Sandström også spiller blokkfløyte. Men etter hvert skjedde det tydeligvis ting i Danmark som gjorde Sandström opprørt. For etter hvert utvikler denne frittgående saken seg til noe adskillig heftigere enn betraktninger av de danske strender en vårkveld. Plutselig er det som om Cecil Taylor har blndet seg inn, men så er det kun Björn J:son Liindh som har satt seg ved pianoet, og vi får en råtøff sekvens som fascinerer kraftig.
B-siden inneholder kun den 22 minutter lange «Bränn fläsket», som muligens er inspirert av det progressive bandet Fläsket brinner, som var ett av flere spennende rockeband i Sverige på den tiden. Et renere liveopptak enn de to låtene på A-siden, med helt ok lydkvalitet, men litt dårligere enn på A-siden, etter min mening. Her er også el.bassisten Bengt «Bella» Linnarsson med, som senere spilte med blant andre Kebnekajse og Baby Grandmothers. Og det er Dahlbäcks rocketrommer som setter standarden. Dette er en kollektiv improvisasjon hvor man blander frijazzen med den progressive rockemusikken som kom drivende over havet, kanskje spesielt fra England med band fra Canterbury-distriktet, på den tiden. For det er mye tidlig King Crimson, Fred Frith og andre i inspirasjonen. Den improviserte låta er svært spennende å følge, og hele veien er dette ytterst heftig, og i sekvenser grenser det opp mmot det vi har hørt med Jimi Hendrix!
Og det er spennende å høre et band som dette – fra 1966-67, og sammenligner det med mye av den «nye» jazzen som kommer i dag. For det er mange likhetstrekk i det vi hører her, og en del av de yngre, særlig norske, banda som til stadighet dukker opp.
Men dette er det opprinnelige. Eller kanskje ikke helt det opprinnelige, men musikk med elemeter disse musikerne har hentet fra forskjellige inspirasjonskilder, som Albert Ayler, John Tchicai, Cecil Taylor, Don Cherry og andre, som de har blandet med sine inspirasjonskilder fra datidens rockemusikk. Og ut er det kommet musikk som må ha vært ytterst utfordrende for de svenske lytterne på den tiden. For dette er ikke noe man hørte hver dag i Sveriges Radio, hverken på den tiden eller i dag.
Dette er blitt et historisk dokument som det sannelig var på tide at kom ut på plate. At Nisse Sandström (og Björn J:son Lindh) var involvert i denne type musikk hadde jeg aldri trodd. Og det blir ikke kun en happening, men et gjennomført og seriøst bidrag til den tidlige tiden i skandinavisk frijazz.
Fantastisk!
Jan Granlie
Nisse Sandström (tenor saxophone, bass clarinet, recorder, vocals, misc. instruments), Mats Hagström (trumpet, cello, misc. instruments), Björn J:son Lindh (flute, piano, c-melody saxophone, tape, misc. instruments), Erik Dahlbäck (drums, voice, electronics, misc. instruments), Bengt «Bella» Linnarsson (electric bass)
