Det canadiske jazzkollektivet No Codes er nå ute med sin andre innspilling. Og i hjemlandet har de allerede kort tid etter utgivelse fått høre at dette godt kan bli årets jazzutgivelse i Canada. Bandet ledes av altsaksofonisten Benjamin Deschamps, som samarbeider med tenorsaksofonisten Frank Lozano, bassisten Sébastien Pallerin og trommeslageren Louis-Vincent Hamel, og de 10 komposisjonene er fordelt mellom Deschamps, Hamel og Lozano, og innspillingen er gjort den 21. og 22. juni i 2024.
Musikken vi får servert er deres egen versjon av samtidsjazz preget av energien fra både rocken og bluesen, med kantete kromatiske harmonier drevet frem av relativt heftige rytmer. Men vi får også en og annen ballade i løpet av de drøyt 44 minuttene musikken varer.
Siden salt peanuts* startet sitt arbeid for snart 11 år siden, har vi anmeldt mye musikk fra Canada. Og ofte har vi måtte lete etter de overraskende og gode øyeblikkene, noe jeg synes er litt merkelig. For landet har flust med utmerkede musikere som vet å kunne «sparke» fra seg. Derfor var jeg også litt skeptisk da jeg satte på denne platen første gang. Og da er det så godt å kunne fortelle at her har vi med et band å gjøre som virkelig «sparker».
Det hører vi godt allerede i åpningssporet «The Quest», hvor særlig altsaksofonspillet imponerer. Og derfra og til de avslutter med «Comuna 13» er dette en litt moderne form for arven etter Charlie Parkers pågående altsaksofonspill gjort i en relativt moderne setting, selv om mestparten av musikken har klare referanser til det moderne.
Det låter mer enn «fett» nok av samspillet mellom de to saksofonistene, og med utmerket bass- og trommespill, blir det en helhet i musikken som fascinerer og gleder. Det er en rekke altsaksofonister opp gjennom historien, som har forsøkt å legge seg tett på Charlie Parker og hans energiske spill, men det er sjelden jeg har hørt noen som havner i nærheten av den historiske saksofonisten. Men spillet til Deschamps er noe av det som kommer nærmest, etter min mening. I tillegg føler jeg det er flere av altsaksofonistene på andre siden av havet han og tenorsaksofonistkollegaen har latt seg inspirere av. Men det er mest i de sekvensene hvor be-bopen ligger langt framme i låtene at det er tilfellet. Og altsaksofonspillet blir en fin kontrast til det mer robuste tenorsaksofonspillet til Lozano. Og både bass og trommer beveger seg tett og fint åpå de to blåserne, og det høres ut som de fire har samarbeidet i en lang rekke år. Trommespillet til Hamel er det som gjør musikken litt «rocka», selvsagt mest i de låtene hvor de fire slipper seg løs for fullt. Basspillet er akkurat slik det skal være, og vi får mange gode innspill fra Pallerin.
Dette er blitt en utmerket utgivelse hvor de fire canadierne virkelig får musikken til å svinge. Og i de mer drivende partiene, hvor de slipper seg løs, får vi moderne, akustisk jazz som gjør godt helt ned i mellomgulvet. En gjennomført spennende og fin utgivelse som jeg kommer til å overraske mange i min omgangskrets med den kommende tiden.
Jan Granlie
Benjamin Deschamps (alto saxophone), Frank Lozano (tenor saxophone), Sébastien Pallerin (double bass), Louis-Vincent Hamel (drums)
