Den amerikanske pianisten Noah Haidu, ble født i 1972, og er blitt kjent for å bruke sine melodiske komposisjoner som et rammeverk for energiske, modernistiske improvisasjoner. Han spiller regelmessig på jazzklubber som Smalls Jazz Club og Kitano Jazz i New York.
Haidu ble født i Charlottesville, Virginia, og tok klassiske pianotimer fra ung alder, men som tenåring ble han «tatt av» blues, jazz og populærmusikk. Mens han gikk på high-school bodde han i New Jersey og Los Angeles, hvor han studerte jazz piano, gitar og komposisjon og gikk ofte på konserter for å lære. Han gikk på Rutgers University og studerte med pianisten Kenny Barron, og etter to år flyttet han hjem til New York, hvor han fullførte studiene ved New School University og tok en master i musikk ved The State University of New York (Purchase, New York). Han har vært koblet til artister som for eksempel Jeremy Pelt, Jon Irabagon, Duane Eubanks, Winard Harper og Willie Jones III.
På sin nye innspilling, som er en hyllest til Keith Jarrett som fylte 80 år mens innspillingen av albumet foregikk, hadde han valgt to garvede medmusikanter, bassisten Buster Williams (som er omtrent like gammel som Jarrett) og trommeslageren Billy Hart, som er født i 1940.
Vi får åtte, hvor alle tre i trioen har bidratt som komponister. I tillegg får vi en låt av Jarrett, Maria Grevers «What A Different A Day Makes» og Jimmy van Heusens «But Beautiful». Og de starter med Buster Williams’ «Air Dancing», som er en vakker og fin start på en hyggelig stund med en god pianist og et ytterst drevent komp.
Når de gjør de låtene vi kjenner fra før, som de to «standardene», synes jeg det virker som alle tre føler seg mye mer avslappet enn i de låtene de selv har komponert. Det blir veldig «rett på» og ofte føles det som de tar de enkleste løsningene, uten at de har tatt seg tid å utforske stoffet, og gjøre det spennende. Det blir rett og slett litt for mye «hyggestund ved pianoet», uten at de skaper noe særlig energi eller spenning i det de framfører.
Men det skal sies at det er tre ytterst dyktige musikere vi møter. Haidu er en utmerket pianist, som kanskje ikke helt tar sjansen på å slippe seg helt løs i møtet med de to «mastodontene». Buster Williams og Billy Hart er hele veien «på hugget», men det blir litt for tilbakelent til at jeg lar meg fascinere altfor mye av musikken, dessverre!
Jan Granlie
Noah Haidu (p), Buster Williams (b), Billy Hart (dr)
