Av og til dukker det opp gamle opptak med noen av våre tidligere favoritter. Og nå, helt ut av det blå, kommer det to plater med saksofonisten Noah Howard med konsertopptak fra Berlin den 30. og 31. januar 1975, og den 21. og 22 mai 1977, begge innspilt på klubben Quartier Latin.
På den første platen møter vi Howard på altsaksofon, sammen med Takashi Kako på piano, Kent Carter på bass, Oliver Johnson på trommer og Lamont Hampton på perkusjon. Mens vi på den andre møter han sammen med trompeteren Itaru Oki, bassisten Jean-Jacques Avenell og trommeslageren Oliver Johnson.
Den første platen er tidligere utgitt på selskapet FMP i 1977 og den andre på FMP i 1978.
Noah Howard ble født i New Orleans den 6. april 1943, og forlot denne verden den 3. september 2010. Han startet med å spille i sin lokale kirke i barndommen. Han lærte først å spille trompet og gikk senere over til alt-, tenor- og sopransaksofon. Han var påvirket av John Coltrane og Albert Ayler, og studerte med Dewey Johnson, først i Los Angeles og senere i San Francisco. Da han flyttet til New York City begynte han å spille med Sun Ra. Han spilte inn sin første LP som leder, Noah Howard Quartet, i 1966, og sin andre LP At Judson Hall senere samme år, begge for ESP Records, men platene fikk avmålte anmeldelser hos de amerikanske anmelderne.
På 1960- og 1970-tallet spilte han regelmessig i USA og Europa, og han flyttet til Paris i 1968. I 1969 dukket han opp på Frank Wrights album One for John og på Black Gipsy i Archie Shepp sitt navn.
Som leder spilte han i 1972 inn min favoritt, The Black Ark, med blant andre Arthur Doyle. I 1971 opprettet han sitt eget plateselskap, AltSax, og han utga det meste av musikken sin på denne etiketten. I 1971 spilte han inn Patterns i Nederland med Misha Mengelberg og Han Bennink. I 1972 flyttet han til Paris, og han bodde i Nairobi i 1982 og flyttet til slutt til Brussel på slutten av 1982, hvor han hadde et studio og drev jazzklubb. Han spilte inn jevnlig gjennom 1970- og 1980-tallet, og utforsket funk og verdensmusikk i det siste tiåret på AltSax. På 1990-tallet vendte han tilbake til frijazzen, og ga ut plater på blant annet Cadence Jazz, og opplevde en oppblomstring hos anmelderne.
De to siste albumene hans, Desert Harmony (2008, med Omar al Faqir) og Voyage (2010), reflekterte hans interesse for verdensmusikk, hvor han var påvirket av indisk, latinamerikansk og musikk fra Midt-Østen. Han døde den 3. september 2010 av hjerneblødning da han var 67 år.
De to gjenutgivelsene vi nå har lyttet på til ørene er blitt store og røde, er to relativt forskjellige utgivelser, som viser hvilken rivende utvikling Howard var i på denne tiden. Den første utgivelsen er relativt fri, mens den andre er mer «strukturert». Men begge viser en utsøkt saksofonist, som både hadde den tiltrengte erfaringen, kreativiteten og viste med all tydelighet, at han var en musiker man måtte regne med innenfor den nyere jazzen på den tiden. 1970-tallet var en brytningstid for store deler av den moderne jazzen. «Frijazzerne» gikk sin veg inn i oppgaven med å modernisere musikken, mens «tradisjonalistene» stort sett forble i det tradisjonelle, og gjorde hva de kunne for å bevare tradisjonen. I tillegg var musikere som for eksempel Miles Davis og Weather Report i ferd med å gå nærmere mot rocken, og eksperimenterte med sammensmeltingen av rock med den nyere jazzen. Andre ble mer «ekstreme», og beveget seg mot den «pop»-relaterte jazzen, som vi har sett mange «skrekkeksempler» på, blant annet på en rekke utgivelser på selskapet CTI.
Noah Howard var en av de som holdt seg til den friere jazzen, hvor de amerikanske musikerne beveget seg stadig nærmere den europeiske frijazzen, særlig den vi fikk fra Tyskland. Og særlig på Berlin Concert får vi svært gode eksempler på dette.
På Berlin Concert, starter de, etter en kort introduksjon av bandet, med låten «Lotus Flower», hvor det høres ut som det er McCoy Tyner på piano, hvis man dømmer etter venstrehåndsarbeidet, før Howard kommer inn i beste Albert Ayler-stil. Låten er en slags fri gospel, slik vi kjenner det fra Ayler, og Howards altsaksofonspill er pågående, energisk og strålende. Pianisten Takashi Kako hamrer av gårde så tangentene nesten roper om fred i pianoet, og Carter og Johnson holder fortet i bakgrunnen. Jeg mistenker at Howard er innom en kontrabass-klarinett, men det er mulig det er en litt forvrengt lyd i bassen til Carter. Vi får en deilig pianosolo, før Howard tar oss tilbake til det fine temaet.
Og slik fortsetter de gjennom de fem låtene. I «New York Subway» går de ytterst heftig ut, og vi får frijazz av beste merke, med Howard og Kako i fronten. Det kan nesten virke som at det heftige spillet overmanner Johnson en smule, men han får god assistanse fra Hamptons perkusjon, som styrer låten i en relativt frisk retning. Og hele vegen ligger Howard og svever (eller sloss) på toppen med ytterst kreativt og tøft spill. Selv om Kako hamrer løs i det frie, har han nesten problemer med å nå gjennom det heftige tromme-/perkusjonsspillet, og med en ytterst heftig Howard på toppen, blir dette en «himla» tøff og energisk frijazzlåt, som beviser Howards utsøkte spill.
«Mardi Gras» er en begivenhet Howard skulle kjenne godt fra sin ungdom i New Orleans, ig her får vi en utrolig fin «feiring» med litt kontrabassklarinett-låt i bassen, under et fint og relativt «dannet» pianospill, og med Howard i storform i toppen. Denne låten kunne gått rett inn på en av de beste platene til McCoy Tyner, for det rytmiske spillet til Kako er helt i Tyners ånd. Han dundrer løs i temaet, med stilriktige det drivende avstikkere, over et heftig komp.
Og etter temaet fortsetter Kako med strålende pianospill. Fantastisk tøft, før de er over i John Coltranes «Olé», som fortsetter «feiringen» fra den forrige låten. Og når Howard kommer inn med temaet, er vi rett inn i Coltranes verden, men med et heftigere komp, om det er mulig, enn det Coltrane opererte med. Her avleverer Kako nok strålende og heftig solo, men han blir liggende litt for langt bak i lydbildet, etter min smak. Men det er bare å spisse ørene, så får du høre en strålende solo, før Howard nærmest kaster seg inn i låten med nydelig og (nesten) lyrisk spill.
Så avrunder de denne fantastiske konserten med «Marie Laceau», hvor både Coltrane og Ayler lyser i bakgrunnen. Dette er nærmest sakral musikk, slik vi kjenner det fra forbildene, og Howard avleverer en av de heftigste soloene jeg har hørt på svært lenge.
Denne første platen er en reise i den heftige frijazzen, som selv om den er fri, har en struktur og temaer som musikerne boltrer seg hemningsløst med. Og jeg må innrømme at det er lange siden jeg har hørt såpass tøff jazz fra arkivene.
Den andre platen, Schizophrenic Blues, er litt annerledes enn den ytterst heftige Berlin Concert. Den er innspilt to år etter det forrige besøket i Quartier Latin. Og musikken her viser at Howard har utviklet seg en del siden det forrige besøket. Her er også bandet mindre, med trompeteren Itaru Oki, bassisten Jean-Jacques Avenell og trommeslageren Oliver Johnson fremdeles med.
Her starter de med tittelsporet, hvor musikerne holder seg adskillig mer i skinnet enn på den forrige platen. Men det er allikevel strålende spill både fra Howard og de andre musikerne. Jeg føler Howard mer har funnet sin egen stil her, og med Avenell som bassist, blir det mer struktur. Og uten piano, overlates mer av solistrollen til Howard, hvor han trenger å fordele kreftene utover i konserten, slik at han ikke «fyrer av alt» hele tiden.
De fortsetter med «Birds of Beauty», en ballade, hvor vi får mer av Oki. Han og Howard kommuniserer fint i starten, og Oki leverer en fin solo som like gjerne kunne vært gjort av Kirk Knuffke eller noen andre av de nyere trompeterne. Han raser ikke av gårde, men holder seg fint inne med det strukturerte kompet, som nesten legger seg i et latin-landskap. Og mot slutten avleverer Howard en sjelden, lyrisk solo som er personlig og fin.
«Fire March» starter med trommer, i en frisk «tone» hvor de andre musikerne inviteres inn i en relativt heftig fortsettelse. Og når de kommer inn, er det full fest. Dette er en moderne utgave av noe som kunne vært gjort av et brassband fra New Orleans, og leveres på en ytterst tøff måte. Og når Howard skjener ut til venstre, er de igjen inne i det frittgående, som på den første platen. Spillet til Howard er ytterst heftig, mens trompetspillet befinner seg litt i bakgrunnen, før de er over i temaet, hvor de tar det ned på en fremragende måte. Og de fortsetter med musikk tatt ut fra Howards røtter i New Orleans.
«Creole Girl» åpner med en fremragende bassintro som varer i nesten fem minutter, som beviser den franske bassistens fortreffelighet, og som ender opp i en fin invitasjon til de andre musikerne, som kommer inn med et fint tema, hvor Howard og Oki legger an en fin «tone» før begge gjør soloer. Og Oki overrasker med en solo (nesten) i Lester Bowie-landskapet. Strålende!
Så følger en altsaksofonsolo, som de har kalt «Solo Sax», og som er en nesten fire minutters «klagende» og litt sint altsaksofonsolo med den franske bassisten med bue i bakgrunnen, og med trommer og trompet inn som «kommentatorer» og «bisittere» i bakgrunnen. Dette er nok den frieste låten på platen, som dessverre kuttes plutselig helt på slutten.
Platen avsluttes med den fine «Lift Every Voice and Sing», en gospellåt som er den perfekte konsertavslutningen, med strålende spill fra, særlig, Howard. Dette er er en salme med tekst av James Weldon Johnson (1871–1938) og tonesatt av broren, J. Rosamond Johnson (1873–1954). Den ble sunget som fellessang i svarte amerikanske samfunn, mens NAACP begynte å promotere den som afro-amerikanernes nasjonalsang i 1917. Dens fremtredende posisjon i de afro-amerikanske miljøene økte i 2020 etter George Floyd-protestene, og i 2021 ble den foreslått som «nasjonal salme» i USA. Og i Noah Howards versjon, får vi en nydelig avslutning på en fremragende plate som viser en av jazzhistoriens aller beste altsaksofonister, som, etter min mening, har blitt altfor ofte neglisjert i den moderne jazzen.
Dette er to gjenutgivelser som hele vegen «sitter som ei kule», og som viser Noah Howards utsøkte kunst, sammen med en gjeng musikere som fullt ut forstår hvor kapellmesteren vil med sin musikk.
To fantastiske gjenutgivelser!
Jan Granlie
Noah Howard (alto saxophone), Takashi Kako (piano), Itaru Oki (trumpet), Kent Carter (double bass), Jean-Jacques Avenell (double bass), Oliver Johnson (drums), Lamont Hampton (percussion)
