Da vokalisten Norah Jones slo gjennom med albumet «Come Away With Me» i 2002, fikk hun stor oppmerksomhet på grunn av sin sensuelle stemme, sin kobling av jazz, fusjon, pop og country, og platen solgte over 26 millioner kopier verden over. Hun er født Geetali Norah Shankar, og er en av døtrene til den indiske sitarspilleren Ravi Shankar. Siden debuten ha rhun hatt en karriere som har skutt i været, selv om ingen plater har solgt like godt som debuten.
Rett før jul kom hun med sitt sjette album i eget navn, og skal man dømme etter det foreløpige salget, så har hun også denne gangen skutt gullfuglen, rent salgsmessig. På min lokale platebutikk, JazzCup i Gothersgade i København, var det bare Leonard Cohens siste plate som solgte mer i tiden før jul.
På «Day Breaks» befinner hun seg fremdeles i det samme landskapet som på «Come Away With Me», og selv om låtene ikke skiller seg like godt ut denne gangen, så får vi også her, fine låter i skjæringspunktet mellom fusjon, pop, country (blant annet «Don’t Be Denied», av Neil Young, som komponisten gjør mye bedre enn det vi får fra Jones her) og jazz.
På platen har hun (eller Blue Note-selskapet) leid inn sterke jazznavn til å være med, så som Wayne Shorter, Brian Blade, John Patitucci, Tony Sheer, Dr. Lonnie Smith med flere, så det musikalske er tatt vel hånd om.
Og det er noe med Norah Jones stemme som gjør lytteren oppløftet og glad. Det høres ut som hun smiler seg gjennom hele albumet, og alt er lagt så til de grader til rette for radiospilling og lett bakgrunnsmusikk, samtidig som man mer enn gjerne kan tåle å spille hele albumet under ett. Og selv om ingen av de medvirkende musikerne slipper særlig til med solobidrag, så er det lett å høre at vi har med fagfolk å gjøre.
Men siden musikken hele veien er bygd opp rundt Norah Jones stemme, blir det etter hvert som låtene går inn det ene øret og ut det andre, uten å stanse opp et eneste mikrosekund mellom ørene, noe som lett fører til at det blir litt kjedelig i lengden. Den eneste soloen vi legger merke til, får vi på låta «Peace» av Horace Silver, hvor Wayne Shorter får slippe til, og det hele løfter seg. Men synge kan hun, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg at musikerne hadde blitt litt mer utfordret på platen, at vi hadde fått noen drivende solier fra for eksempel Wayne Shorter og Dr. Lonnie Smith. Men Jones både synger og spiller piano slik hun skal, så da er vel det meste greit for plateselskapet. Og jeg er overbevist om at platen kommer til å selge i bøtter og spann rundt om i verden, om ikke like mye som debuten, så mer enn nok til at Norah Jones har nok til smør på brødskiva i lang tid framover.
Men hvis vi skal komme med et ønske, så var det at unge Jones, neste gang ville gå i studio med et rent jazzband for å gjøre en skikkelig jazzplate med trøkk og energi, for det mangler i stor grad på denne innspillingen.
Jan Granlie
Norah Jones (v, p), Peter Ericson Smakee (v), Sasha Dobson (v), Sarah Oda (v), Catherine Popper (v), Wayne Shorter (ss), Leon Michels (ts), J Walter Hawkins (tb), Dave Guy (tp), Tony Sherr (g, v), Pete Remm (org), Dr. Lonnie Smith (org), Jon Cowherd (org), John Pattitucci (b), Chris Thomas (b), Vicente Archer (b), Brian Blade (dr), Kariem Riggins (dr), Danny Sadowick (perc), Danny Eggar (c, arr), Katie Kresek (vio), Max Muston (vio), Todd Low (viola), Tony Maceli (b)
