Etter en lang rekke med relativt frittgående plater, tenkte vi at kanskje noen hadde behov for å lese om en lett sommerplate uten så altfor mange utfordringer, og hvor det ikke var behov for at man satte seg konsentrert tilbake i stolen og virkelig fulgte med i alt som foregikk.
Derfor plukket vi fram vokalisten Norah Jones’ seneste utgivelse, «Pick Me Up Off The Floor», som vi kanskje tenkte ville få fram litt av sommerfølelsen hos våre lesere.
Jo da, Norah Jones klarer så vidt å pirre i overflaten av sommerfølelserne. Men allerede fra coveret blir jeg litt skeptisk. Jo, det passer til tittelen. Jones sitter på gulvet og det ser virkelig ut som hun trenger hjelp til å komme seg opp. Bildet er i sort/hvitt, og jeg tror makeup-artistene har gjort en dags jobb med å «stæsje» henne solid opp for fotografering. Og det ser ut til at hun har vært på fest, iført selskapskjole, sikkert plukket fra en kjent klesdesigner, og på baksiden er det et litt dårlig portrett, hvor dagen derpå er tilstedeværende. På coveret er både den som har gjort makeupen, håret og til og med stylisten nevnt, så dette er gjennomtenkt og sexy, sikkert for å treffe en litt eldre kjøpegruppe av menn. Og jeg tror virkelig de har truffet på akkurat det.
Men la nå det ligge. Det er musikken som er det viktigste. Og Norah Jones er utstyrt med en nydelig stemme. Og Blue Note har invitert en rekke dyktige studiomusikere til å være med i studio, så her er ingenting tilfeldig sammensatt, eller spontant.
Og det blir også problemet med denne innspillingen. Alt er så perfekt gjennomført, at man egentlig blir sittende å lytte intenst etter noe som kunne vært annerledes. Men det er ikke mulig å finne. Jones fremfører låtene, som hun enten har skrevet alene eller sammen med en samarbeidspartner, perfekt og egentlig litt for pent etter min mening. Men hun skal ha kreditt for at hun er en god låtskriver! Det kommer inn blåsere der det passer, og de låter nesten som de er programmerte. Brian Blade spiller strålende trommer, som han alltid gjør, John Patitucci bidrar med fint bass-spill der det er behov for litt ekstra fra bassavdelingen, og de mange andre musikerne som er med tidvis, leverer litt for glatt og polert musikk i grenselandet mellom jazz og pop, som sikkert vil selge i millioner, og sikkert også dra med seg en Grammy Award eller ti når den tid kommer.
Innimellom, særlig på låten «This Life» som hun har skrevet helt alene, og hvor hun kun har med bassisten Jesse Murphy og trommeslageren Brian Blade, synes jeg ikke det fungerer, selv om hun selv både synger og spiller piano og trommer (trommejobben burde hun latt Blade styre alene).
Men stort sett er dette blitt et album med en glimrende vokalist og låtskriver, som går litt inn det ene øret og ut av det andre, uten at noen av låtene setter seg fast der inne mellom ørene (og der er det, som mange av dere vet, god plass til mange gode låter). Men den litt country-inspirerte «To Live», som hun også har gjort alene, kan kanskje ved mange gjennomlyttinger feste seg, for den synes jeg skiller seg positivt ut i mengden.
Jo da, det er litt sommer over denne platen. Men sommerfølelsen dukker først og fremt fram i Jones’ stemme og noen av hennes fine komposisjoner. Arrangementene blir rett og slett for glatte til at denne innspillingen kommer til å rulle og gå altfor ofte på CD-spilleren gjennom sommeren.
Jan Granlie
Norah Jones (v, p, wurlitzer, hammond B3, dr), Paul Wrancko (string arr, c), Ayane Kozasa (viola), Mass Swift (vio, v), Dave Guy (tp), Leon Michels (ts), Jeff Tweety (g, b), Pete Remm (g, synth, org, hammond B3), Dan lead (ped. Steel g), Christopher Thomas (b), John Patitucci (b), Brian Blade (dr), Nate Smith (dr), Spencer Tweety (dr), Josh Adams (dr), Mauro Refosco (shaker), Rudy Amanfu (v), Sam Ashworth (v)
