Den prisbelønte tyske oktetten Nordsnø Ensemble har blitt kjent for sin sterke kombinasjon av skandinavisk folklore og grensesprengende samtidsjazz. Sammen med den britiske pianisten og organisten Kit Downes, tar deres tredje album loss med på en reise gjennom fantasi og virkelighet og tro og tvil.
ett omaka par ble spilt inn over to dager i Phillipus & Rimbert-kirken i Hamburg. Med den ene foten i melankolsk skandinavisk folk-påvirket musikk, og den andre i spennende fri improvisasjon, vever ensemblet gjennom de sju låtene en original historie. Tekstene, som er skrevet på svensk, dukket opp gjennom intervjuer med hvert bandmedlem angående konseptet «ujevne par», som ble flettet sammen til en fortelling ved hjelp av «tilbakevendende musikalske motiver og mønstre samt subtile referanser til gjentatte lyriske temaer», som det står i presseskrivet. Bandet består av vokalisten Anna Berglund (som har overtatt plassen til Lotta Leitz), saksofonisten og fløytisten Vincent Dombrowski, trombonisten og basstrompetisten Ken Dombrowski, gitaristen Lucy Liebe, pianisten Sandro Sáez Eggers, bassisten Vincent Niessen, perkusjonisten Lukas Schwegmann, trommeslageren Johannes Metzger og Kit Downes på kirkeorgel. Og man kan lure litt på hva det er som fascinerer så mye i den skandinaviske musikken, at de lager et eget ensemble for å tolke den.
Og de starter med Downes orgel, omtrent som vi skulle høre den på utsiden av kirken, før vi beveger oss sakte inn i kirkerommet og vi får den første låten «Början» med resitasjon over orgelet av Berglund, før resten kommer smygende inn. Berglund går over i sang, og de er i gang. Klagende vokal over et melankolsk band som legger et bakteppe for orgel og vokal, før akustisk gitar og orgel åpner «Hopp», og da føler jeg vi er mye mer i Skandinavia, men ikke i Danmark og Norge, men solid plassert på de svenske «gläsbygdene». Blåserne kommer inn og gjør musikken mer europeisk. Fint bass-spill (nesten) i Georg Riedel-landskapet og en fin gitarsolo.
Og slik fortsetter det gjennom hele platen. Noen tilløp til svensk folkemusikk, mer eller mindre pakket inn i et europeisk ensemble, hvor man nesten kan høre at de ikke er skandinaver. Tredjesporet «Tvivel» åpner med en fin og dramatisk orgelsekvens, og når blåserne komme rinn, har de beveget seg et godt stykke unna det skandinaviske uttrykket, men mye mer den europeiske, klassiske kirkemusikken. Kanskje får man litt Jan Johansson-følelse når fløyten kommer inn. Ikke Jazz på svenska, men mer den frittgående delen av Johanssons komponering, og den som husker barne-tv-serien Vi på Saltkråkan, kan kanskje kjenne igjen en del her. Dette er platas lengste spor på drøyt 12 minutter, så her er det plass for at mye kan skje. Berglund kommer inn med en melankolsk vokalsekvens, over et litt dramatisk komp. Men de gir seg ikke der. Trombonist Dombrowski kommer inn med en fin solo sammen med Berglunds vokal mot slutten, og vi er over i «Tro», med orgel og piano i starten, hvor pianisten tar over og gir oss en drømmesekvens, før han og Dawnes tar oss mot Sverige igjen – kanskje på en bårt i solnedgangen på veg til Bornholm eller inn i den svenske skjærgården, mens trommer og bass legger seg tett på i bakgrunnen, å vi får en fin avslutning med orgel.
«Midnattsol» er en litt rocka sak med mange skifter, og i «Älvdans» får vi også en spennende intro fra Downes og hans kirkeorgel. Etter orgelsekvensen kommer piano, bass og trommer inn, sammen med vokal, og vi kan godt være inne i en dans. Dette er kanskje platens mest spennende spor, og den man kanskje enkelst kan plassere, i alle fall, i nærheten av Skandinavia. Men når blåserne kommer inn, synes jeg de beveger seg mer inn i det Berlinske-lydbildet, vi har fått mye av de senere årene. Fint sopransaksofonspill og med fin vokal, selv om jeg synes den gjennomgående ligger litt langt bak i lydbildet.
Så avrunder de med «Slutet», kanskje den låten med den frieste inngangen. Og med ltt resitasjon, tas vi nesten med til start igjen. At dette kan være skandinavisk har kun med at det resiteres en svensk tekst skrevet av Berglund. Det musikalske kan komme fra hvor som helst i Mellom-Europa.
Vi møter en gjeng dyktige musikere, og arrangementene til Vincent Dombrowski er originale. Så legger jeg også merke til det fine trombonespillet og, selvsagt Downes orgelspill. Som helhet er det flere ting å trekke fram på den positive siden, men jeg synes kanskje det skandinaviske alibiet blir i tynneste langet.
Jan Granlie
Anna Berglund (vocals), Kit Downes (church organ), Vincent Dombrowski (saxophone, flute), Ken Dombrowski (trombone, bass trumpet), Lucy Liebe (guitar), Sandro Sáez Eggers (piano), Vincent Niessen (bass), Lukas Schwegmann (percussion), Johannes Metzger (drums)
