«Signs of Silhouette» er så vidt jeg vet, bandet nu. sitt femte album, og siden starten har bandets frontmenn, gitarist Jorge Nuno og trommeslageren Joao Paulo Enyrezede vært travelt opptatt med konserter, hvor samspillet mellom de to, kombinert med bilder og performances sammen med videokunstneren Miguel.

Siden debuten i 2012 og oppfølgeren «Rocketfish» i 2013, som ble gjort som duo, har bandet utviklet seg fra å gjøre fritt improviserte, og ikke minst «tette» låter, som utforsket det psykedeliske en hel del. Tredjeplata, «Country Garden» er sammen med de to første innspillingene blitt en slags trilogi, som de har kalt «Monocrome», hvor de fikk hjelp av bassisten Hernani Faustino og cellositen Helens Espevall, som var med på å lage en fyldigere og utdypende lyd. Det fjerde albumet, «Spring Grove» er deres til nå største prosjekt, et nesten 80 minutters «verk» hvor de hadde med seg Faustino på elbass og Tiago Sousa på keyboard, og bandet utviklet seg til et relativt tungt og heftig band med avant garde, støy syrerock og fri improvisasjon i sentrum.

Nå er de ute med nok et album, denne gangen også med Faustino på bass og med Rodrigo Pinheiro på piano, og lydbildet er blitt litt annerledes.

Men hele veien utvikler musikken seg fra nesten neddempet og lyrisk spill til det reneste inferno av lyder. Men når man får lydinfernoet fra fire akustiske instrumenter (eller det vil si tre akustiske instrumenter pluss el.gitar), så virker det adskillig mindre avskrekkende enn om det var elektrifisert musikk vi fikk servert.

Dette er kaos i relativt kontrollerte former, fra fire musikere med tilhold i Portugal, som går sine egne veier. Her kombineres den psykedeliske rocken med frijazz og støy på en helt ok måte. Og selv om jeg ikke tror det er denne innspillingen som vil surre og gå på anlegget mest i månedene framover, så er den verdt å lytte til.

Jan Granlie

Jorge Nuno (g), Joao Paulo Entrezede (dr), Rodrigo Pinheiro (p), Hernani Faustino (b)