Det portugisiske plateselskapet Clean Feed, under ledelse av Pedro Costa, markerer sin utgivelse nummer 500 med en kreative, amerikansk trio. Saksofonisten Larry Ochs har vært en aktiv musiker i mange år, både med Rova Saxophone Quartet, med Dave Rempis og med en rekke andre spennende prosjekter, blant annet med bandet Jones Jones i trio med bassisten Mark Dresser og trommeslageren Vladimir Tarasov (som ble anmeldt på salt-peanuts.eu for kort tid siden). Gitaristen Nels Cline kjenner nok noen av de mer rockeinteresserte fra bandet Wilco, men han har også sine egne, mer frittgående prosjekter gående, blant annet sammen med Julian Lage, Scott Colley og Tom Rainey og et annet prosjekt med Scott Amendola, Trevor Dunn og Cyro Baptista, mens Gerald Cleaver (nesten) spiller med alle, fra Rodrigo Amado, Charles Gayle, Mat Maneri, Roscoe Mitchell, Jemeel Moondoc, William Parker, Ivo Perelman, Matthew Shipp, Tomasz Stanko, Jacob Anderskov og Lotte Anker, via Samuel Blaser og Taylor Ho Bynum til Yelena Eckemoff, Rodney Witaker og Giovanni Guidi, det vil si en musiker som trives i de fleste leire.
Plateselskapet Clean Feed hadde egentlig aldri trodd de ville klare å sette sammen denne trioen, selv om den har stått på ønskelisten i lang tid. Men ved tilfeldighetenes spill, ble det mulig med to studiomøter, ett ii 2016 og ett i 2018.
Vi får tre fritt improviserte «strekk», hvor det mer «tradisjonelle» freejazzspillet kombineres fint med det mer rocka fra Clines gitar, som ikke lar seg be to ganger når han får slippe til med sine rockefakter.
I de strekkene er det han som tar føringen, enten kun på gitar eller ved hjelp av elektronikk. Da blir Ochs satt litt til siden, men han «hevner» seg når han endelig får slippe til, med spennende tenor- og sopransaksofonspill. Og bak det hele styrer Cleaver det hele med distinkt og fint spill, som holder de to andre i ørene, slik at det aldri glir helt ut.
Cleaver er i denne sammenhengen en ytterst viktig musiker, som på mange måter setter standarden for hvor langt, særlig Cline, får lov til å nærme seg rockemusikken. Men der hvor han lar Cline «ta det ut», følger han opp på en fantastisk måte.
«What Is To Be Done» er blitt en litt overraskende plate innenfor det fritt improviserte. Mest fordi Cleaver holder de andre to solid i tømmene, og aldri lar det bli for mye av det gode, men hanker de andre inn der det er nødvendig.
Jan Granlie
Larry Ochs (ts, ss), Nels Cline (g, elec), Gerald Cleaver (dr)
