Kvintetten Oddarang kommer kra Finland, og har de senere årene markert seg som en av de mest populære finske jazzensemblene. Dette har ført til at de nå utgir platene sine på den britiske selskapet Edition Records, etter tidligere å ha utgitt tre album på finsk selskap.
Bandet ledes mer eller mindre bevisst av trommeslageren Olavi Louhivuori, og sammen med trombonisten Ilmari Pohjola, gitaristen Lasse Sakara, bassisten Lasse Lindgren og cellisten Osmo Ikonen, tar de oss gjennom fem strekk, som skiller seg en del fra det vi forventer å få fra et finsk jazzband.
For etter nærmest å kunne bli karrakterisert som et moderne kammerjazzensemble, har de nå tatt veien over i det mer rocka uttrykket, noe jeg ikke er helt sikker på at jeg liker så godt.
Men musikken er original, særlig ved bruk av trombone i front. Men etter min mening blir det i overkant mye bruk av synthesizere og rock- og popelementer på denne innspillingen.
Alle musikerne er dyktige utøvere, spesielt merker man seg trombonist Pohjola, som har en fin tone i hornet, og trommeslager Louhivuori, som styrer skuta med full kontroll og oversikt.
I de partiene som ikke er heftige og rocka, føler jeg at litt av det gamle Oddarang er tilbake, og her får vi fine duetter mellom cello og trombone, som tidligere var det spesielle og originale med dette bandet. Innimellom er musikken lyrisk og fin, men jeg klarer ikke å få med meg de historiene de forsøker å fortelle meg.
Men høydepunkter er det, som den fine «Admiral Byrd’s Flight», hvor vi får fint pizzicatospill på cello, før det hele går over i en swingende del, og det hele blir veldig finsk i uttrykket.
Den som har full kontroll på trekkspilleren Kimo Pohjonen, vil muligens føle et visst slektskap, særlig i de mer rocka partiene, men det er ikke der Oddarang er best etter min mening. Det fungerer best når de tar det ned og bruker de opprinnelige instrumnetene, uten å legge på en masse synther og romklang.
Som helhet klarer jeg ikke helt å få tak i hvor de fem finnene vil. De forteller historier, men jeg føler at historiene blir for mange innenfor samme låt. Musikken spriker litt for mye, og det hele har en tendens til å føles litt for selvhøytidelig. Dessverre.
Jan Granlie
Olavi Louhivuori (dr, synth, v), Ilmari Pohjola (tb, synth, v), Lasse Sakara (g, v), Lasse Lindgren (b, synth, v), Osmo Ikonen (c, synth, erhu, v)
