Oded Tzur er en israelsk, New York City-bosatt saksofonist, komponist, bandleder og pedagog, som ble i januar 1984. Hans spill fokuserer på å blande flere ulike musikalske tradisjoner som indisk klassisk musikk og jazz. Lyden hans på tenorsaksofonen er et resultat av en teknikk han utviklet mens han studerte indisk klassisk musikk, og som, for oss som elsker Coltrane og det litt råere uttrykket, ofte kan bli regnet som litt «snilt».
Han studerte jazz og klassisk musikk ved Thelma Yellin High School for The Arts og Jerusalem Academy før han ble akseptert som en «disippel» av Hariprasad Chaurasia, en av de store, innenfor indisk klassisk musikk, ved
Rotterdam World Music Academy. I løpet av denne tiden utviklet han en saksofonteknikk som utvider instrumentets mikrotonale kapasitet, inspirert av Chaurasias Bansuri-spill og andre indiske instrumenter, som han kalte «Middle Path». Teknikken gjør at saksofonen kan gli mellom tonene og fremheve spesifikke mikrotoner, og skiller seg i betydelig grad fra tradisjonelt saksofonspill. Hariprasad Chaurasia beskrev det en gang ved å si: «Hvis et gardin skulle trekkes foran ham, kunne ingen se hvilket instrument som ble spilt».
Han ga ut sine to første album på Enja Records, og som resulterte i at produsenten Manfred Eicher fra ECM Records fikk mulighet til å høre ham.
Tzurs tredje album, Here Be Dragons, ble dermed gitt ut på ECM. Og deretter gjorde han albumet Isabela på ECM Records i 2022, før hans nye plate, My Prophet, nylig ble sluppet.
Her fortsetter han samarbeidet med sin kvartett med pianisten Nitai Hershkovits og bassisten Petros Klampanis, pluss det nye bandmedlemmet Cyrano Almeida på trommer, og vi får seks komposisjoner, som jeg regner med er gjort av Tzur, siden det er ikke er nevnt noen komponister på coveret. Og de starter vakkert med «Epilogue», som en kort saksofonintro til «Child You», hvor Tzurs originale og lyse saksofonspill er det som leder an. Den indiske mestermusikeren Hariprasad Chaurasia har sagt mye positivt om spillet hans, og om man liker det lyse og lyriske saksofonspillet han representerer, så vil man like det man hører. For Tzur er en utmerket saksofonist, som lager spennende komposisjoner, og at han er den ledende solisten, selv om pianisten Nitai Hershkovits bidrar med noen fine og originale solier, så er dette Tzurs plate fra start til mål.
Det er noe med denne musikken som blir veldig «ECM-sk». Hele konseptet er veldig ECM. Det vil si at lyden er perfekt for akkurat denne musikken, og selskapet hart lenge vært et forbilde for mange andre plateprodusenter. Man kan gjerne si at lyden blir litt «kald» og «kjønnsløs», men det er uansett en innspillingstradisjon hvor her eneste detalj i spillet kommer godt frem.
Det gjør det også på denne utgivelsen. Tzurs «glidende» spill gjør spillet hans originalt, komposisjonene er fine, og han har med seg et mer enn godkjent band, hvor pianist Nitai Hershkovits må trekkes fram som et stort pluss.
Nå kan man gjerne diskutere om man, i den tiden vi lever i, skal anmelde musikk fra israelske artister, siden vi boikotter russiske musikere. Men siden Tzur har vært bosatt i USA såpass lenge, så tar vi han med, selv om vi ikke kjenner hans holdninger til hjemlandets krigføring. Men jeg regner nesten med at den godeste Manfred Eicher har sjekket hans holdninger, så da går vi god for dem.
Jan Granlie
Oded Tzur (tenor saxophone), Nitai Hershkovits (piano), Petros Klampanis (bass), Cyrano Almeida (drums)
