Den svenske kvartetten OIL, er et helt nytt kollektiv, som sommeren 2022 øvde jevnt og trutt for å finne frem til nye låter og improvisasjoner som de kunne presentere sammen. I presseskrivet sier det at «om den här ensemblen är att betrakta som ett välojlat maskineri är det derimot inte bestemt var de olika delerna i maskinen har sin plats. De sätts i hop och plockas isär i en kollektiv, aldrig fullbordad, prosess».
Musikerne i bandet er erfarne herrer som har vært helt i front av den svenske jazzen i mange år. Og i Ömsberg Musikstudio i Stockholm i oktober 2022, var de klare for å få innspilt «øvelsene» og presentere det for publikum.
I bandet finner vi Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett, Emil Strandberg på trompet, Joe Williamson på bass og Dennis Egberth på trommer, og vi får fire, mer eller mindre improviserte låter med de kreative titlene «1a», «1b», «2» og «3».
Og de starter med «1a», hvor de beveger seg i et litt annet landskap enn vi er vant til å høre de fire i andre sammenhenger. Ljungkvist er kanskje mest kjent som den som skriver de «drivende» låtene for Atomic, mens Håvard Wiik skriver de mer intrikate og ettertenksomme. Men her får vi Ljungkvist i en helt annen, og mer kammermusikalsk setting. Det er han som leder an med en relativt pågående Williamson på bass, med Strandberg nesten som å høre Miles Davis på 70-tallet i starten hvor han benytter mute. Men etter hvert vokser musikken, og de fire kommuniserer fint og løst, og med Ljungkvists fine solo blir dette en fremragende låt.
«1b» starter prøvende, som for så vidt også førstelåten gjorde. Det er nesten bare så vidt vi hører trompeten og klarinetten. Men det endres litt under «leken», for dette er en «leken» sak som åpner opp for alle fires barnlighet. Strandberg legger fint spill langt der bak, før de samles i et slags tema styrt av Williamsons bass. Men de holder seg hele tiden i en behagelig og fri setting, hvor Ljungkvists klarinett får lov til å føre an sammen med bassen. Egberth ligger fint i bakgrunnen med løst og ledig trommespill, og gjennom de nesten 12 minuttene utvikler de en enkel idé til noe som kunne vært gjort av Jimmy Giuffre, om han hadde vært aktiv musiker i dag. Strålende bass- og trommespill som pusher Ljungkvist og Strandberg framover, og låten blir en slags strukturert frijazz som virkelig kan tolkes som et kollektivt kunstverk, som mot slutten har mye Atomic i seg.
«2» åpner med Ljungkvist og Williamson, med små innspill fra Strandberg i en leken og fin improvisasjon, hvor tenorsaksofonspillet kunne vært hentet fra en «loft-session» i New York på 1960-tallet, somtidig som det er frittgående jazz av i dag. Her har trommespillet en del Paal Nilssen-Love i seg, i kontrollerte former, og Egberth leverer en solid og drivende innsats. En utmerket låt som nesten er umulig å plassere geografisk til Stockholm, men mye mer til New York 1965.
«3» starter også helt der nede i det underjordiske med fint spill fra klarinett og bass, med trompet som «kommentator». Men etter en stund, tar Williamson et slags grep og legger inn et litt mer stødig «groove», som de andre, etter noen forsøk, nekter å følge. De vil heller «snakke» sammen i rolige former og avslutte samspillet i et stille og vakkert landskap.
Alle låtene har sammen oppbygging. De starter (nesten) prøvende, og med unntak av den siste låten, så utvikler samspillet seg til deilige improvisasjoner som tar oss fra den sarteste kammerjazzen til det tøffeste driv i Atomic- og loft-jazzen.
En overraskende og fin, kollektiv innspilling fra fire, svenske musikere som ikke har noe de skal bevise, men bare gi oss deilig, fri improvisert musikk vi kan lene oss bakover og nyte.
Jan Granlie
Fredrik Ljungkvist (tenor saxophone, clarinet), Emil Strandberg (trumpet), Joe Williamson(bass), Dennis Egberth (drums)
